V-V-plakaten utdatert: Døde menn biter ikke

Flere media brukte de såkalte Mitrokhin-arkivene for å beskylde avdøde nordmenn for landsforræderi. Disse har hverken retts- eller presse-vern. Familien er eneste som kan protestere, men protestere mot noe de ikke aner hva er? Vær-Varsom-plakatens klagefrist på seks måneder gir liten beskyttelse i en digital tid.

Behov:

1. Innskjerpet praksis i omtale av døde personer.

2. Bruk av lenker og ny-publisering av gammelt materiale, bør utløse ny frist for klage til Pressens Faglige utvalg – PFU.

3. Ideelt bør klagefrist gjelde så lenge en artikkel ligger åpent tilgjengelig på nettet.

 

***

 

Etter flere saker der bl.a. Dagbladet hadde påført mennesker ubotelig skade på tynt grunnlag (T. Tønne mfl.), og sågar blitt dømt for sin omtale (E. Schenken), fant redaksjonen ut at døde mennesker bråker ikke. Med bakgrunn i de såkalte Mitrokhin-arkivene kunne de risikofritt beskylde norske borgere for landsforræderi. Hvor går grensen for å ødelegge et menneskes ettermæle?

Ett av ofrene for Dagbladets ondsinnede sensasjonsmakeri er tidligere lønns- og prisminister i Gunnar Bøe, (1959-62 regjeringen Gerhardsen).


Mitrokhin-arkivene …

...er i seg selv et misvisende begrep. Vi snakker ikke om arkiver, men om notater som daværende major Vasili Mitrokhin skrev under sine 30 år som arkivar for KGB. Vestlig etterretning hevdet at notatene var svært troverdige, men de nølte likevel lenge før engelsk etterretning gjorde dem tilgjengelige for journalister.

Nølingen viste seg berettiget. Journalister, også norske, hev seg på, studerte materialet og fant grunnlag for karakterdrap på en rekke norske politikere og diplomater. Problemet er at Dagbladet hoppet bukk over hvorfor materialet ble ansett for troverdig. Beste mål for dette var de operasjoner som vestlig etterretning selv sto bak, kontraspionasjen. Der satt ”vi” med all informasjon, og på bakgrunn av denne kunne de også feste lit til det VM skrev om KGBs egne operasjoner. (Blir litt som at Dødehavsrullene beviser lite om Bibelens troverdighet, men en hel del om nøyaktighet i fortellerkunsten på den tiden).

En annen feilkilde, er KGB-tjenestemenns egen agenda. Det har kommet fram at mange skrev sine rapporter med et motiv for å gjøre seg selv viktigere enn man kanskje var. Slikt hadde VM ingen mulighet til å avdekke i sin posisjon.

At VM er troverdig, betyr slett ikke at opplysningene hans er sanne. I kontraspionasje vil agenten figurere som KGB-agent, mens han i virkeligheter tok livsfarlige oppdrag for ”oss”. Notatene viser en side av sakene. Uten tilgang til andre kilder, er imidlertid opplysningene verdiløse i forhold til å (for)dømme døde mennesker.

 

Eksempel (fra annet materiale enn VMs): Motstandsmann og senere Sosialistisk Folkepartis Knut Løfsnes ble anklaget av TV2 for at han i 1943 hadde hatt kontakt med sovjetiske KGB i Stockholm. Det TV2 glemte å opplyse om, var at det var hans jobb å arbeide sammen med dem, i egenskap av etterretningsoffiser. KGB var vår viktigste allierte e-tjeneste i nordområdene inntil Finnmark var frigjort av sovjetiske styrker. Det ville vært tjenesteforsømmelse ikke å ha kontakt med KGB på den tiden.

 

Dagbladet vil derimot ...

... kunne hevde at de hadde alternative kilder for sine skandaleoppslag i 2014, nemlig PST (Politiets sikkerhetstjeneste). Problemet er at i denne sammenheng har heller ikke PST oversikt. Utenlands-etterretningen med kontraspionasje ligger til UD-Forsvaret-NATO. Uten innsyn i disse arkivene, har verken PST eller Dagbladet oversikt over hele bildet. (Dette skal jeg belyse i en senere artikkel).

Den aktive bidragsyteren i Dagbladets artikler, var en nå pensjonert tjenestemann i POT/PST. Men vedkommende var aldri på et nivå eller i en posisjon der han kunne vite noe som helst om evt. underliggende elementer i denne saken. Hvorvidt han likevel hadde alternativ innsikt har ikke Dagbladet kunnet dokumentere.

 

Benedicte Bjørndal ...

... i PST, nå politidirektør, begikk etter min mening en tjenestefeil da hun ga Dagbladet innsyn i en 30-årig spaningshistorikk mot politikeren . Når organisasjonen i løpet av denne tiden ikke klarte å bevise skyld, er det mildt sagt underlig at de begår et karakterdrap på en død mann i ettertid.

 

Døde menn biter ikke , ...

... men de har slekt som rammes.

Det bekymrer meg at PST ikke selv innser at straffemistanke følges av etterforskning, som igjen fører til påtale eller ikke. Påtalen skal vurderes av en uhildet rett. Pressen er ikke et sted der PST uimotsagt skal revansjere en sak de selv (dengang POT) ikke klarte å føre, (og som de heller ikke har oversikt over, som jeg skal belyse i en seinere artikkel).


Publiseringsregler

Vær Varsom-plakaten har mange gode formuleringer i kapitel 4 (Publiseringsregler), om varsomhet på et tidlig tidspunkt i straffesaker. Etter Mitrokhin-sakene i Dagbladet bør Redaktørforeningen og Presseforbundet gå noen runder for å se på negativ omtale av døde personer, merk spesielt hensyn til pårørende.

Og hvor skal grensa settes? Hvis man kan publisere henlagte saker med strafferamme på livsvarig fengsel, kan man da også fritt publisere henlagte saker med mindre strafferamme; som seksuell trakassering, voldtekt, underslag og andre sensasjoner som ikke har latt seg bevise?

Det fins neppe allmenne hensyn som tilsier at henlagte saker skal dra døde mennesker i søla, når bevisene ikke holdt i levende live.

 

PFU-foreldelse i en digital tid
Pressens Faglige Utvalg kan vurdere om V-V-plakaten er fulgt i omtale av en sak. Men den omtalte eller andre med partsinteresse må klage på reportasjene innen seks måneder. Nær familie har partsinteresse for døde, men de har sjelden kunnskap om beskyldningene, og kan neppe føre noe opplyst forsvar eller levere informert klage.

Etter seks måneder blir en usaklig/falsk/uriktig sak liggende ubeskyttet i all framtid. I Bøes tilfelle står anklagene sentralt i Wikepedias omtale av ham, basert på Dagbladets/Gunnar Thorenfeldts uinformerte karakterdrap.

Den gangen V-V-plakaten ble skrevet, var publisering TV-Radio-Papir. Etter dette var sakene gjemt i arkiver for spesielt interessert. Tiden skygger for det meste.

I dag popper sakene opp igjen i lenker til nye saker om lignende temaer. Disse nye publiseringene er uten V-V/PFU-beskyttelse.

 

Jeg mener; ...

... at hver gang en artikkel lenkes opp, eller re-publiseres, må foreldelsen avbrytes. Det kan være mange grunner til at en uriktig artikkel ikke angripes ved publisering, bl.a. at belastningen ved å reise sak mot pressen er større enn fordelen av medhold. Dette hensyn kan endre seg ved repetisjoner.

Samtidig bør pressen være mer kritisk når artikler utstyres med lenker. Jeg har sågar sett flere eksempler på slike lenker brukt i nye saker, der det viste seg at ny informasjon drepte innholdet i den opprinnelige artikkelen. Likevel brukes den om og om igjen, selv om innholdet beviselig er usant - og noen ganger bevisst løgnaktige eller fordreide.

Så i sum; mye taler for at ny-publisering og lenkebruk bør utløse ny klagefrist.

***

PS: Dagbladets reportasjer på grunnlag av V. Mitrokhins notater, av Dagbladet feilaktig benevnt som arkiver, er i hovedsak skrevet av den omstridte journalisten Gunnar Thorenfeldt.