Norsk idrett straffer ytringer

Uten rettssikkerhetsgarantier kan idretten gi sine mdlemmer livsødeleggende straffer. Også ytringer straffes. Kan samfunnet sitte stille og se at vår største folkebevegelse blir menneskeretts-fri sone? Ytringsfrihetskommisjonen ble varslet om tilstanden 24. juni 2020. Brevet er gjengitt nedenfor

Vår idrettsminister Abid Raja har nedsatt Ytringsfrihetskommisjonen. Den skal se på ytringsfrihetens kår i vid forstand. Sidene idretten ikke ønsker å se på sitt eget straffelovverk, eller opplyse om dets premisser, har jeg valgt å varsle kommisjonen om dette.

For en rekke handlinger kan klubb, forbund ilegge høye bøter, som disiplinær forføyning - uten å anlegge sak. NIF sentralt kan ilegge straffer uten øvre strafferamme.

I det minste håper jeg at varselet kan føre til høringer og juridiske vurderinger om  idrettens lov;

  1. Er den lovlig etter annen norsk og internasjonal lovgivning?
  2. Fins det grenser for hvor langt idrettsforbundets selvdømme rekker?
  3. Skal idretten kunne straffe uten at det er proporsjon mellom handling/ytring og straff?

Nylig ble en proffspiller i eliteserien straffet for kjøring med 2,28 promille. For dette svært alvorlige lovbruddet ble han dømt til en bot på 52.500 kroner av Hamar tingrett. I idretten kan man gi en utøver/medlem 50.000 kroner i bot som administrativ forføyning i disiplinærstraff.

Gjenneom tvangslignende frivillighet fins ingen strafferamme, ei heller for idrettens domsorganer. Slik kunne tre skiskytter få til sammen 300.000 kroner i bot for å feste litt utagerende og slippe luft ut av to biler. Forholdet ville blitt henlagt om det ble politisak.

For en rekke forhold kan idretten gi sine medlemmer straffes hinsides enhver rimelighet. I varselet til Ytringsfrihetskommisjonen har jeg gått smalt ut og konsentrert meg om ytringsstraffer. Brevet kan leses nedenfor:

 

***

 

Ytringsfrihetskommisjonen

Kopi:

Norges idrettsforbund

Norges Cycleforbund

Norges fotballforbund

Kulturdepartementet

Fritt ord

Norsk Redaktørforening

NISO

Dato; Ski 24. juni 2020

 

Skjermbrev
Varsel: Strenge straffer for ytringer i norsk og internasjonal idrett.

(Jfr mandatet – pkt 3. Oppdrag, underpunkt 1,2 og 4 – særlig Barn og unge)

I norsk og internasjonal idrett praktiseres personlig bøtestraff for ytringer. Sanksjoner og straffemetoden går langt utover det som virker rimelig i et disiplinærreglement for utøvere, øvrige medlemmer i idrettslag og frivillige. Til de NIF-rettslige hjemler for slike saker, fins ingen rettslig veiledning eller øvre strafferamme for ytringsstraffer. I Norge fins eksempler på NKR sekssifret beløp i straff i ytringens grenseland (practical joke uten hærverk). Internasjonalt (som også er bindende i Norge) fins eksempler på NKR sjusifrede straffer for ytringer alene. Felles for slike straffer er at de oftest rammer ytringer/handlinger som ikke er alvorlige nok til å straffes etter norsk og andre lands straffelover.

Strafferettslig minstealder i norsk idrett er 15 år. Jeg er bekymret for at ytringsstraffer alminneliggjøres i en organisasjon rettet mot barn og unge. Svært mange klubber har i dag standardiserte straffer for munnbruk i kampens hete. Ett er å straffe med gule/røde kort eller tilsvarende, noe annet å straffe et utsagn i ettertid med strenge bøter, på klubbnivå inntil 5000 kroner, på forbundsnivå inntil 50.000 kroner (tilsvarende et studiestipend) og på NIF-nivå uten øvre strafferamme.

Norsk idrett må selvfølgelig ha et disiplinærreglement, og foreningsretten strekker seg langt. Men har idretten lov til å innføre svært mye strengere straffer for ubekvemme ytringer og forseelser, enn hva samfunnets strafferett tillater? Jeg mener at dette bare kan skje gjennom en fullmaktslov (underlagt ansvarlig lovprosedyre) gitt av Stortinget, som tilfellet er med refselser i Forsvaret. Forsvaret kan bøtelegge befal og menige, men begrenset til firesifret beløp sist jeg sjekket for fem års tid siden. I idretten fins ikke øvre strafferamme for regelbrudd. Dernest tviler jeg på hensiktsmessigheten og ønskeligheten av et straffesystem som er utenkelig ellers i de frivillige organisasjoner.

Norges Idrettsforbunds lov kap 11 og 12 utfordrer på en rekke punkter norsk lov, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon EMK, konvensjonen til beskyttelse av økonomiske, sosiale og kulturelle (også idrettslige) rettigheter, Barnekonvensjonen – for å nevne noen av lovene/konvensjonene som borgere utenfor idretten er beskyttet av. For ytringer gjelder et særskilt vern i Grunnlovens § 100. Kan virkelig en ideell organisasjon sette grunnleggende rettigheter til side og begrunne dette i frivillighet, når de attpåtil har monopol på det meste av organisert idrett?

(Andre forhold enn ytringer straffes også med bøter uten øvre grenser. Verste i så måte er tilfellet Adrian Mutu (rumensk fotballspiller) som i idrettens øverste domsorgan CAS ble idømt bot på NKR ca 140.000.000 for bruk av kokain på en privat fest, et forhold som ville gitt en beskjeden bot eller betinget dom i et sivilisert rettssystem. Men slike forhold utelater jeg her).

Media har abdisert overfor idretten. Bøtestraffer rapporteres utelukkende som nyhetsstoff. Tross iherdige forsøk på Google finne jeg ikke en eneste kommentator eller avisleder som problematiserer straffeutviklingen innenfor idrettens selvdømme de siste 20 årene. Eneste unntak er Per Edgar Kokkvold som noen år siden på forespørsel utrykte lignende skepsis som jeg har.

Frivillighet? I den grad noen ytrer en mening om idrettens straffelover, det være seg politikere eller idrettsledere, så går deres meninger i retning av folk deltar frivillig i idrett og underkaster seg frivillig det regelverk som til enhver tid gjelder. I klartekst betyr det at hvis du ikke vil avstå fra grunnlovsfestede og konvensjonsbeskyttede rettigheter, kan du hverken drive organisert idrett i Norge eller andre steder. Idretten står i en monopolsituasjon med sterkt innslag av statlig finansiering. Er det virkelig nødvendig at Norges største ideelle organisasjon skal utfordre rettstaten i et regelverk som er hinsides det andre ideelle organisasjoner vil finne på?

Åpner vi døren for parallelle rettssystemer i samfunnet, kan man fort ende i et rettslig kaos; bindende straffer etter religiøse mønster, kirketukt, sharia og annet som folk frivillig må underkaste seg for å være med i en ideell organisasjon med statlig støtte.
Straff som frivillig avtale utfordrer avtalerettens §36 (ugyldighet pga. skeivt maktforhold).

Barn og unges første møte med organisasjonslivet er for hundretuseners vedkommende idrettslaget, som sågar har egne klubbstraffer for mye rart. Blant annet har mange klubber innført firesifrede straffer som standardreaksjon på å snakke på seg gule og røde kort i ballspill. Ønsker vi at unge skal lære om et samfunn der straff er et naturlig virkemiddel for ytringer og bagatellmessige handlinger? Vanlig er straff for å kjefte på dommere og konkurrenter, ofte ufint. Selvfølgelig må dette kunne reageres på under en konkurranse. I svært grove tilfeller kan man sikkert også godta en tidsbegrenset utestengelse for å ivareta et sunt idrettsmiljø. Men bøtestraff i ettertid er en symboltung straff som vi forbinder med regimer hvor mektige idrettsledere og myndigheter har (mis)brukt sin makt, før de har stemt fram tvilsomme lovregler som binder idretten både internasjonalt og nasjonalt.

EN SÆRS ALVORLIG SIDE ...

... ved dette er idrettens rolle som forbilde verden over. Andre land er vesentlig dårligere stilt enn Norge hva ytringsfrihet angår. De har registrert at ytringsfrihet beskytter blasfemi, som for deres identitet føles langt verre enn personlig krenkelse. Disse – og deres regimer – ser at man i vesten fritt kan håne Gud, Profeten, Kristus, gudeskikkelser i andre religioner og andre symboltunge religiøse verdier, mens man i vesten ikke kan kalle en idrettspamp for idrettspamp uten å idømmes streng straff; (Ashley Cole fikk snaut en million NKR for å en slik ytring i England, en dom som ville hefte om han skulle flytte til Norge – som det gjør for norske utøvere dømt ute om de vil hjem).

Slik kan idrettens lave terskel for straff bringe ytringsfrihet i vanry der den trengs mest.

Omerta i norsk idrett

Gjennom mer enn 20 år har jeg selv og delvis sammen med andre stilt spørsmål ved den rettslige utviklingen i norsk idrett. Både yrkesmessig og som medlem er svaret det samme, fullstendig taushet. Før sykkeltinget i 2017 varslet jeg daværende styre om en uheldig rettsutvikling, som bare resulterte i et aggressivt svar. Ord som «useriøst», «usaklig vrøvl», er ikke karakteristikker som bør møte en bekymringsmelding i det som fremstiller seg som en demokratisk organisasjon. Forbundet mente det var nok å lene seg til idrettens samlede juridiske ekspertise. Uten sammenligning forøvrig, Norges fremste juridiske ekspertise ligger i Høyesterett. Like fullt blir de gang på gang tatt for manglende lovforståelse i menneskerettsdomstolen EMD. Jeg var selv sterkt involvert i nordsjødykkersaken, som overkjørte Høyesterett på det mest sentrale punktet – mangelfulle dykketabeller - som Staten aksepterte i over to ti-år – med fatale følger for dykkerne. Å tro at idrettsjurister er ufeilbarlige, er en uklok og farlig form for underkastelse. (Nåværende (sykkel)styre er ikke varslet om min bekymring for en idrettsbevegelse jeg er glad i og har vært en del av i mer enn 60 år).

Idrettspresident Berit Kjøll og generalsekretær Karen Kvalevåg svarer heller ikke på spørsmål om ytringsstraff i norsk idrett. Forut for dette varselet ønsket jeg svar på sju problemstillinger som tidligere er ubesvart fra idretten, sammenfattet i brev til NIF 19. mai i år.

Brevet som også varsler om at varsel blir sendt Ytringsfrihetskommisjonen er vedlagt. Jeg må da kommentere noen av problemstillingene selv:

Kjøll/Kvalevåg vil ikke svare på om de har utarbeidet en veileder for NIF-lovens kapitel 11 og 12, straffebestemmelsene, slik det er gjort for de kapitel som regulerer administrative forhold i idrettslovene.

De vil ikke svare på om det i praktisering av NIF-loven fins en øvre bøteramme for ytringer og handlinger som ikke er straffbare ellers i samfunnet. Underordnet ledd (klubb) kan nå straffe med bøter inntil 5000 kroner, særforbund inntil 50.000 kroner. Idrettens domsorganer har ingen øvre strafferamme å forholde seg til. (U)rettspraksis har dessuten vært utilgjengelig. Jeg kunne få innsyn om jeg betalte 10.000 kroner (til Lovdata) da jeg sist arbeidet med disse spørsmålene. Der idretten ønsker strengere straff uten (idretts)domstolsbehandling, kan idrettsutøver inngå «frivillig» avtale om straff, for å holde saken unna sitt idrettslige rulleblad. Her fins ingen øvre grense for «frivillighet». Ressurssterke kan kjøpe seg fri.

Utviklingen av regelverket i Norge og internasjonalt har fulgt hverandre, om enn med større moderasjon i Norge. Kjøll/Kvalevåg vil ikke svare på om dommer ilagt av moder- og broderforbund også er bindende for NIF/Særforbund. Ei heller vil NIF svare på om de har en oversikt mht. sakens karakter, beløp eller hvordan beløpene regnsskapsføres. Mye tyder på at det er slik jeg frykter, et overordnet domsystem uten innsyn og kontroll.
NIF-toppene vil heller ikke opplyse om det fins juridiske forarbeider til NIF-lovene som vurderer dem opp mot grenser og prinsipper i Grunnlovens § 100 (ytringsfrihet), nasjonalt lovverk, herunder avtalelovens § 36 (avtaler ugyldige pga skeivt maktforhold mellom partene) - og internasjonale konvensjoner, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen EMK, konvensjonen til beskyttelse av borgernes (her medlemmenes) økonomiske, sosiale og kulturelle (idrettslige) rettigheter ØSK og Barnekonvensjonen for medlemmer mellom 15 og 18 år.
Foreningsretten gir et betydelig handlingsrom for selvdømme/disiplinærreglement. Men NIF-ledelsen vil ikke svare på om det fins noen skriftlig betenkning eller idrettspolitiske hensyn som tilsier at idretten må ha regler som utfordrer rettsforståelsen og rettsverdiene i det sivile samfunn som idretten er en del av.

Livsødeleggende domsmyndighet

Idretten har gitt seg selv knusende domsmakt uten rettssikkerhetsgarantier. Jeg kan ikke se et eneste argument som tilsier at idretten bør ha slik makt. Jeg kan ikke se at en monopolist skal kunne kreve at norske ungdommer skal fratas sine menneskerettigheter og alminnelig lovbeskyttelse for å drive statssubsidiert idrett. Jeg ser heller ikke at norsk idrettsungdom er spesielt problematisk, slik at de må tøyles strengere enn annen ungdom.

Norsk idrett må på sin side akseptere internasjonale idrettsorganisasjoners regelverk. Dette er utviklet av til dels autoritære miljøer, som opp til vår tid har vært gjennomsyret av maktmisbruk, kameraderi og korrupsjon, ikke nettopp miljøer som holder menneskerettigheter og rettssikkerhet høyt. Det er ikke for sterkt å si at disse miljøene i mange sammenhenger har fremstått som organisert kriminelle grupper. Først de seinere år har vi sett forsøk på å rydde opp, med vekslende hell.

Idrettsmakten er stor. Gjennom årene har internasjonale forbund flere ganger truet med sanksjoner dersom nasjonalstater prøver å rokke ved idrettens regelverk. Slik har det overnasjonale «pampeveldet» også sikret seg mot verdibasert demokratisk overprøving av deres regelverk. Jeg kjenner ikke til at Norge har protestert nevneverdig mot en rettsutvikling i udemokratisk retning.

Idretten selv (tidl. president Tove Paule) hevdet i brev hit gjennom sin advokat at rettssikkerheten til den enkelte er ivaretatt ved at enhver sanksjon kan bringes inn for de sivile domstoler. Til det er å si at en idrettskarriere er kort, og det er skjevhet i styrkeforholdet mellom partene, jfr avtalelovens § 36. I stedet for å ta prosessrisiko, vil et barn/voksen utøver finne seg i mye for å få lagt en sak død. Utøverne har ingen reell rettssikkerhet i et slikt system.

Jfr. Fotnoter med utvalgte paragrafer og merknad til disse.

***

Jeg vet ikke hva Ytringsfrihetskommisjonen kan/vil gjøre eller tilrå. Men jeg ser for meg at miljøer utenfor idretten må gjennomføre evalueringer, høringer og juridiske drøftinger om rammene for idrettens selvdømme, herunder om NIFs strafferegler i det hele tatt er lovlige. Det følger av at idretten er i særklasse den største og viktigste arena for unge norske borgeres møte med et demokratisk fundert organisasjonsliv. Den er tiltenkt og tildelt et stort ansvar for ungdoms utvikling, læring og dannelse.

(Dette varselet er ikke fortrolig, og kan fritt brukes/misbrukes av enhver som får det i hende).

Med vennlig hilsen

Terje Salhus Marøy (sign)

Pensjonist/menneske- og borgerrettighetsaktivist emeritus
Aktiv syklist Master 70-74
(Tidl også aktiv i friidrett, dykkerinstruktør, fallskjerninstruktør, ungdomstrener sykkel, styremedlem i idrettslag, og mye mer. Så mitt hjerte brenner for en sunn og lovlig idrett).

Blogger: sportsvakta.no og stigmavakta.no

 

Vedlegg:

Brev til NIF 19. mai 2020

Noen lenker med mine merknader:

Internasjonalt

John Terry bøtelagt tilsvarende 2,8 millioner (den angen) for ytringer an ble frikjent for i britisk domstol; https://www.chelsea.no/nyheter/3076-john-terry-utestengt-og-ilagt- bot.html


Rio Ferdinand bøtelagt med 45.000 pund for å støtte en kritisk kommentar; https://www.vg.no/sport/fotball/i/8eBzA/nesten-halv-mill-i-twitter-bot-for-rio-ferdinand

Ashley Cole bot på 90.000 pund for nedsettende kommentarer om forbundsledelsen på twitter; https://www.dagbladet.no/sport/cole-fikk-817-000-kroner-i-bot-for- twittermelding/63198461

 

Norge

Det fins adskillige bøtestraffer for munnbruk i norsk idrett, uten at jeg finner de største bøtene (fem-sifret) nå. Munnbruken har vært av varierende art, om ulike temaer. NIF vil ikke redegjøre for omfanget. Et googlesøk på «bot munnbruk idrett» ga dette svaret, som understreker alminneliggjøring av ytringsstraffer på alle nivå i norsk idrett. Standardiserte satser på 2-3000 kroner er ikke uvanlig:
https://www.google.com/search?q=bot+munnbruk+idrett&ei=TqHwXuqkC_GmrgSj5YagDg& start=10&sa=N&ved=2ahUKEwjqg83Ks5XqAhVxk4sKHaOyAeQQ8NMDegQIDBBB&biw=1576 &bih=836


Jeg anbefaler flere søkekombinasjoner for ytterligere informasjon.

I ytringens grenseland ligger practical jokes, osv. Her valgte tre skiskyttere å godta 100.000 kroner i straff hver, for å legge en sak død; til sammen 300.000 kroner for å feste litt for hardt og slippe luft ut av dekk på to biler. Sivilrettslig ikke egnet for annet enn påtaleunnlatelse. https://www.vg.no/sport/i/rQRKa/broedrene-boe-snakker-ut-om-poebelstrekene

 

Fotnoter om NIFs straffelov med mine merknader:

Fotnote 1. Sanksjoner som ikke er straff:

Merk: Brudd på «alminnelig god oppførsel», en særdeles vag og upresis formulering, kan bøtelegges med 5000 kroner av klubben uten at det kalles straff, om dette er nedfelt i klubbens eget reglement.

«§11-1. Alminnelige disiplinærforføyninger (1)

«Organisasjonsledd kan tildele dem som omfattes av § 11-3 (1) alminnelige disiplinærforføyninger for brudd på idrettens regelverk, vedtak eller alminnelig god oppførsel. Følgende disiplinærforføyninger kan benyttes, uten at det regnes som straff etter dette kapittel: a) irettesettelse, b) bortvisning, c) utelukkelse jf. § 11-7 e) i inntil én måned, d) bot på inntil kr 5.000 for enkeltperson.»

§ 11-2. Sanksjon etter særforbundets regelverk

MERK: Skjønnsmessig kan forbund ilegge utøvere inntil 50.000 kroner i bot etter kriterier som NIF ikke har presisert, og som medlemmene ikke kan finne rekkevidden av i en veileder. I skrivende stund leser jeg om en profesjonell norsk fotballspiller som i Hamar tingrett er dømt til 52.500 kroner i bot for bilkjøring med 2,28 promille, altså meget sterkt beruset. Et forbund kan gjennom alminnelig disiplinær forføyning straffe like strengt for en bagatell, som det sivile samfunn straffer alvorlige lovbrudd. En horekunde straffes normalt med bot på 20- 30.000 kroner. Noe skurrer i proporsjonene for idrettsforbundets samlede juridiske ekspertise. Pkt e-f er i realiteten yrkesforbud inntil 12 måneder, som for profesjonelle utøvere er en svært kostbar tilleggstraff som fort kan utgjøre NKR seks-sjusifret beløp. For unge amatører kan den bety tapte utviklingsmuligheter for å kunne livberge seg av idrett seinere.

«(1) Særforbund kan ha eget regelverk som gir hjemmel for sanksjoner ved overtredelse. Følgende sanksjoner kan benyttes, enkeltvis eller i kombinasjon
a) irettesettelse,
b) bot oppad begrenset til kr 50 000 pr. person og kr 500 000 pr. organisasjonsledd.

c) tap av plassering/resultat/poeng,
d) bortvisning fra hele eller deler av anlegg, lokaler mv. organisasjonsleddet disponerer,
e) nektelse av adgang til, eller andre begrensninger i adgangen til bruk av, hele eller deler av anlegg, lokaler mv. organisasjonsleddet disponerer i inntil 12 måneder,
f) tap av rett til å delta i konkurranser og/eller organisert trening inntil 12 måneder eller et bestemt antall kamper/konkurranser. Slik sanksjon kan besluttes slik at den helt eller delvis får virkning i terminfestet konkurransesesong. Ved ileggelse av en sanksjon på mer enn 6 måneder, skal avgjørelsen sendes NIFs domsutvalg for vurdering av om sanksjonen skal utvides til å omfatte flere organisasjonsledd.
(2) I særlige tilfeller kan Idrettsstyret godkjenne andre sanksjoner inntatt i særforbundet eget regelverk.

(3) Dersom det etter særforbundets vurdering bør ilegges strengere sanksjoner enn de som fremkommer av første ledd, skal saken påtales iht. § 11-12.
(4) Sanksjoner etter særforbundets eget regelverk må ikke tildeles uten at saken er undergitt en forsvarlig saksbehandling tilpasset sakens karakter, omstendighetene for øvrig, og de konsekvenser en reaksjon vil kunne få for den saken gjelder.

 

Fotnote 2: Straff

MERK: Alle innehavere av NIFs over to millioner medlemskap kan straffes etter idrettslovene, noen har flere medlemskap. Det er en betydelig del av Norges befolkning over 15 år.

«§ 11-3. Virkeområde for straffebestemmelsene
(1) Straffebestemmelsene gjelder for:
a) organisasjonsledd og medlem av idrettslag,
b) enhver som deltar på idrettsarrangement, trening eller annen idrettslig aktivitet organisert av, eller i samarbeid med, et organisasjonsledd,

c) enhver som representerer et organisasjonsledd i konkurranser eller på organisert trening, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komités lov Side 24
d) enhver som i sammenheng med idrettsaktivitet, bistår og/eller utfører oppgaver for utøver eller organisasjonsledd,

e) enhver som, overfor et organisasjonsledd, har forpliktet seg til å følge organisasjonsleddets regelverk og vedtak.
(2) Organisasjonsledd har en plikt til å informere om straffebestemmelsene og kan sette som vilkår for deltakelse i organisasjonsleddets aktivitet at utøver eller annen person aksepterer å overholde NIFs straffebestemmelser.
(3) Straffebestemmelsene får anvendelse på regelbrudd begått i Norge og utlandet.
(4) Straffebestemmelsene får ikke anvendelse på personer under 15 år.»

MERK pkt (2): Uten å underkaste seg (det rettslig tvilsomme) lovverket til NIF, får man ikke lov til å delta i monopolvirksomheten organisert norsk idrett. Man fraskriver seg sivile rettigheter gjennom negativ aksept; reserverer du deg ikke – godtar du, reserverer du deg – blir du utestengt.

 

Fotnote 3: Straffbare handlinger og unnlatelsessynder

MERK: Straff for «uhøvisk» opptreden. Likeså for å skade «idrettens anseelse». Begge svært vage formuleringer, som fritt kan tolkes skjønnsmessig. Personlig kan jeg ikke tenke meg noen sak der en persons (svært grove) handlinger kan skade idrettens anseelse, så skrøpelig er den ikke. Det er bare idrettens maktorganer som har slikt skadepotensial, som f.eks. å vedta lover som overprøver samfunnets verdier og rettslige fundament. Prinsippielt uten sammenligning forøvrig; hverken Vidkunn Quislings eller Anders Behring Breiviks grusomme handlinger har skadet Norges anseelse.

Ǥ 11-4. Straffebelagte handlinger/unnlatelser
(1) Straff etter disse bestemmelser kan ilegges, dersom person eller organisasjonsledd:
7
a) bryter NIFs eller NIFs organisasjonsledds regler eller vedtak,
b) utøver rettsstridig vold, begår seksuelle overgrep eller seksuell trakassering, eller opptrer uredelig eller uhøvisk,
c) bryter de særlige bestemmelsene om manipulering av idrettskonkurranser i § 11-20-3,
d) begår økonomiske misligheter, betaler, lar betale, tar imot eller inngår avtale om å ta imot godtgjørelse som er i strid med idrettens bestemmelser,
e) gir uriktige eller villedende opplysninger eller forklaringer,
f) arrangerer eller deltar i arrangement eller organisert trening med utelukket eller ekskludert idrettslag eller medlem av idrettslag tilsluttet NIF,
g) ikke håndhever eller respekterer straff eller suspensjon gitt i medhold av straffebestemmelsene i kapittel 11 eller dopingbestemmelsene i kapittel 12,
h) nyter alkohol/rusmidler på bane/anlegg eller garderobe for spillere, ledere eller lag, eller serverer alkohol ved arrangementer i regi av NIF eller underordnede ledd der personer under 18 år deltar, eller
i) på annen måte opptrer slik at det klart kan skade idrettsarbeidet eller idrettens anseelse (uthevet av meg).
(2) Ved tribunevold og andre alvorlige tilfeller av bråk og uorden i tilknytning til et idrettsarrangement, kan idrettslag og andre organisasjonsledd som har ansvar for eller deltar i arrangementet, ilegges straff uavhengig av om forholdet rammes av reglene foran og uten at det kan påvises skyld.»

 

Fotnote 4: Om skyld

MERK: NIF har ikke gitt ut veileder til sin straffelov, og vil ikke informere om premissene for å kunne straffe. Likevel påberopes pkt (3) nedenfor.

Ǥ 11-5. Skyld
(1) For å kunne straffedømmes må det foreligge forsett eller uaktsomhet med unntak av de tilfeller som er beskrevet i § 11-4 (2).
(2) ...
(3) Manglende kjennskap til bestemmelsene i dette kapittel etter at disse er trådt i kraft er ikke straffbefriende eller straffnedsettende.»

Fotnote 5: § 11-6 omhandler forsøk på og medvirkning til regelbrudd
Fotnote 6: § 11-7 omhandler straffetiltak, hvorav bot er en av flere straffemtoder.

Fotnote 7: § 11-8. Foreldelse er fem år pluss evt avbrudd.

***