IS-kvinnen: Trangsynt debatt med irrelevante argumenter

Skal rettsstaten tape i møtet med virkeligheten? Er denne saken alvorlig nok til å felle en regjering? Personlig sitter jeg måpende og ser på hva som skjer.

NRKs satireredaksjon har kanskje den mest treffende oppsummering av debatten som har rast rundt denne kvinnen siste året. – IS feller sin første vestlige regjering.


Og det sågar uten blodsutgytelse, ikke akkurat denne organisasjonens foretrukne metode. Men debatten har ført til regjeringskrise, og nå er regjeringen falt.

I pressekonferansen etter kvinnens hjemkomst besvarer PST-sjef Hans Sverre Sjøvold pressehærens spørsmål; trusselbildet er ikke endret. Kroppsspråket hans er mer talende, totalt avslappet ligger antydning til et lite smil i munnviken. Som om et barn har reist et underlig problem, som likevel krever et svar.

Det vil stå svært dårlig til med sikkerhetsnivået i kongeriket, hvis en vel kjent og overvåket kvinne – som skal stilles for retten – skal bidra av betydning i et nasjonalt trusselbilde. Men i den opphetede debatten, er nettopp trusselen ett av mange poenger. I beste fall vitner det om manglende forståelse av temaet, i verste fall er det mistillit til at vår rettsstat kan gi oss rimelig grad av beskyttelse.

La meg se litt på enkelte elementer i debatten.

Trussel fra IS-medlemmer?
Det er bred politisk enighet om at Norge ikke trenger å bry seg med å hente hjem voksne mennesker som frivillig har sluttet seg til IS. Det kan man mene en del om. Hvis de tar seg hjem på egenhånd, kan de med norsk pass reise gjennom Europa og gjemme seg bort. Jeg skulle tro at dette utgjør en større trussel enn aktivt å hente dem ut, for å stille dem rettslig ansvarlig.

De kan også ta seg skjult inn i Norge, og leve i dekning med den risiko det er.

Straff?
I nærområdet fins små muligheter for et rettsoppgjør i overskuelig framtid. Det betyr at de som ikke er internert i fangeleire fritt kan beveg seg over landegrensene, og spre sin aktivitet, også til terror i Norge.

Blir norske statsborgere utvist fra Midt-Østen til Norge, er Norge pliktig til å ta i mot dem. Men det gir oss også mulighet til å straffeforfølge dem. Likeså om politikerne skulle følge FNs og (av alle) Donald Trumps anbefaling om å ta våre egne borgere hjem, nettopp for å avlaste et lammet rettsvesen i nærområdet.

I Norge vil de få de en dom som skal speile forbrytelsen de er en del av, i tråd med rettsoppgjøret etter krigen og rettsutviklingen seinere, internasjonale konvensjoner og norsk strafferett i dag. Graden av aktivitet vil avgjøre straffens lengde. Medvirkning til folkemord kan gi både livsvarig fengsel og forvaring.

IS-kvinnen
Etter mye støy er hun her, arrestert, og med utsikt til fengselsstraff hvis ansvarlige myndigheter finner grunnlag for det. Og nettopp frykt for mild straff, har skapt et uforsonlig debattklima.

Men det er nettopp i møte med det vi virkelig misliker, at vår tro på våre rettsprinsipper skal prøves. Hvis vi svikter dem i enkeltsaker, kan vi alle bli tapere til slutt.

Hensynet til barna ...
... har vært overordnet for flertallet i regjeringen. Dette tilfelle er et mulig alvorlig sykt barn, som statsminister Erna Solberg ikke vil la dø på sin vakt. For enhver ansvarlig politiker må det være utålelig at et barn skal dø unødig på grunn av politisk prestisje.

Etter barnekonvensjonen skal man alltid handle til barnets beste, og når barnets beste ikke kan ivaretas der de er, utløser det en handlingsplikt. I debatten er det fremmet en juridisk innvending om at Norge bare er bundet av menneskerettighetene innenfor eget territorium. (Et besynderlig synspunkt, som har åpnet for norske menneskerettighetsbrudd i utlandet, men den debatten tas ikke her).

I hvert fall har flertallet i regjeringen besluttet å hente hjem barna. Og det er viktigst, prinsipielt og skaper presedens (håper jeg). Ethvert norsk barn som lider, skal ha rett til bistand, og deretter omsorg og behandling i Norge.

«Moren holdt barna som gisler»
Dette argumentet er irrelevant, og dessuten uforståelig. Det har aldri vært norsk praksis å gi blaffen i gisler, fordi om det er foreldrene som styrer gisseltakingen.

Sett i en norsk kontekst, så ville saken sett slik ut: En gisseltaker holder to barn fanget. Eneste krav for å overgi seg, er at hun/han får bli arrestert av norsk politi og stilt for norsk domstol. Med et slikt krav ville en sak på norsk jord vært løst på fem minutter.

Her blir saken slik: En stor del av det norske folk mener det er viktigere å hindre henne norsk rettspleie, enn å hindre at barnet dør. Og de skylder på mora; det vil være hennes egen skyld.

En slik holdning er grusom, brutal og aldeles frastøtende. Jeg vil aldri stå stille å se et barn dø, hvis jeg overhodet kan bidra til å hindre det. Som soldat er jeg sågar pliktig til å beskytte barnet, om så med risiko for eget liv. I alle andre sammenhenger er det straffbart ikke å hjelpe noen som er i nød. Og så skal vi la akkurat dette barnet forgå, fordi det ikke passer vårt forstokkede hode å redde det?

Barnets beste trumfer alle andre hensyn i denne saken!

«Barnet er neppe alvorlig sykt»
Dette er en annen påstand i debatten, totalt irrelevant. Enhver ansvarlig regjering må forholde seg til de opplysninger som fins, og det er foreløpig legeundersøkelser som viser alvorlig sykdom. Utfra dette grunnlaget plikter regjeringen og forvaltningen å handle. Synspunkter fra en uopplyst mobb skal selvsagt avfeies.

Så kan det hende at mobben har rett, ungen er ikke så syk som antatt. Men det er også irrelevant, fordi det i så fall er avdekket av de undersøkelser som nå foregår på Rikshospitalet. Om tilstanden er bedre enn forventet, er det eneste vi kan gjøre, å fryde oss over en unge som kan få et bedre liv enn vi trodde.

Fasit får vi om kort tid, hvis det ikke strider mot taushetsplikten til legene, som også skal respekteres. Lege-etikken tar ikke hensyn til allmuens behov for å krafse i et barns sykejournal.

Summa summarum
Krig får frem det verste og det beste i folk, heter det. Det skremmer meg å se hvor mange som blottstiller det verste i seg i diskusjonen rundt denne familien. At et regjeringsparti ikke evner å holde kodet kaldt i en de facto lite presset situasjon om en liten sak, tyder på at partiet mangler både politisk modenhet og selvtillit i forhold til rettsvesenet de har departemental kontroll med.

Med slike åpenbare mangler, er det kanskje like greit at de trer til side.

***