Eutanasi Hadamar funksjonshemmede

Det glemte holocaust

I dag for 75 år siden ble Auschwitz frigjort. Men ingen markerer slutten på funksjonshindras holocaust.

Bildet: Røyken fra krematoriet var lett synlig fra bebyggelsen i bysentrum.


I dag minnes vi med rette frigjøringen av Auschwitz. Historiens verste terrorhandlinger gikk mot slutten. men så mange tunge miljøer minnes dagen, at det ikke vil merkes om lille jeg minner dere på det glemte Holocaust. Kanskje har glemselen en bekvem årsak. For utryddelse av uønsket arvemateriale var ingen nazi-idé. Det var en del av den opplyste medisinske debatt i mellomkrigstiden, også i Norge. Fortsatt har det ikke vært forsket på hvor mange funksjonshindra som ble avlivet i Norge mellom 1930 og 1970. Vi har heller ikke tatt et oppgjør med slikt ideologisk grums, i motsetning til f.eks. Tyskland som sto midt oppi et brutalt og helt nødvendig historisk oppgjør.


For 15 år siden besøkte jeg Hadamar, en småby om lag seks mil nordvest for Frankfurt am Main. Stedets mentalsykehus ble omgjort til utryddelsessted for funksjonshindra og påstått sosialt utilpassede tyskere. Med på turen var Tove-Anita Moen (nå død), Vibeke Melstrøm og Knut Flaaum. Her ville de blitt drept, om vårt besøk hadde vært 65 år tidligere. 


Seks eutanasi-sentre

I 1940 ble stedets psykiatriske sykehus utpekt til eutanasi-senter, eller senter for ”vakker død” som ordet betyr. Ca. 15.000 mennesker oppnådde sin ”vakre” hvile på dette stedet. Hadamar var ett av seks slike sentre i Det tredje rike, hvor om lag 200.000 funksjonshindra ble myrdet, det fryktes store mørketall.
Sykehuset, som i dag er pedagogisk senter for helsepersonell og spesialpedagoger, var ikke av de største utryddelsesanstaltene. Stedet kan slett ikke måles med Auschwitz eller Dachau i volum. Men en altfor lite påaktet del av ideologien om det verdidelte menneske kaster skygger over stedet. I de dunkle kjellergangene kryper budskapet under huden på en.
"Suksessen" i Hadamar åpnet for naziregimets holocaust mot undermennesker, eller minusvarianter som det het på norsk. Først funksjonshindra, deretter homofile, Jehovas vitner, jøder, sigøynere og politiske motstandere.

Hanne Sophie Greve
Tidligere menneskerettighetsdommer ved domstolen i Strasbourg, Hanne Sophie Greve har engasjert seg i nazi-historien. Hun har arbeidet på dødsmarkene i Kambodsja, og hun har vært med i rettsoppgjøret på Balkan etter nye folkemord. Hun sier det slik: “Menneskeverdet kan ikke gradbøyes.” … “Et samfunn som begir seg ut på å utelukke enkeltgrupper kan ende opp med ikke å ha plass for noen.”


Ingen nazi-idé
De tre i mitt reisefølge arbeidet alle i borgerretighetsorganisasjonen Uloba, som har menneskerettigheter for funksjonshemmede som hovedfokus. Besøket opplevdes veldig sterkt. - Jeg var heller ikke ukjent med eutanasiprogrammet for såkalt ikke-produktive mennesker. Likevel – den ubehagelige følelsen som fortsatt sitter i veggene i Hadamar ble veldig nær. Jeg, min samboer (Tove Anita som nå er død, min tilf) og mange av mine venner var etter datidens oppfatning ikke verdig et liv. Særlig sterkt er møtet med gravplassen, restene etter 15000 mennesker, som bokstavelig talt ligger i grastorva under oss. Det gir rom for ettertanke, forteller Knut Flaaum.

Mest tankevekkende for de norske besøkende er likevel at idéene om sortering av mennesker etter spesielle egenskaper ikke var noen typisk naziidé. De hadde utspring i arvelighetsforskningen over store deler av verden i forrige århundre. Ikke minst gjenspeiles dette menneskesynet i tvangsterilisering av tatere og funksjonshindra for å hindre spredning av såkalt uønsket arvemateriale. Minusvarianter som det het, skulle utryddes også i Norge. Høyt anerkjente medisinere som Karl Evang og Johans Scharffenberg, begge antinazister, var to av ideologene i denne kampen. Både de og det offisielle Norge advarte mot avlivning, men vi vet at det skjedde. Historikerne har imidlertid lagt temaet dødt, foreløpig.

Gjennomføringen
Mer en 60 personer ble stuet sammen i gasskammeret, forteller forsker Uta Georg.
Hun forsket på eutanasi-programmet. – For meg er denne forskningen tidvis svært tung, både på grunn av de historiske fakta jeg møter, og en tankegang som fortsatt ikke er fremmed i en del fagmiljøer, selv om den ikke gir seg de samme utslag som den gang.
Mordpersonalet på Hadamar sykehus var ikke fanatiske nazister. Her var det vanlige leger og pleiere som utførte avlivningen. De skulle behandle og vise omtanke. I stedet hadde de ingen motforestillinger mot å drepe sine pasienter. Rettsoppgjøret bærer også preg av at det kanskje ikke var så nøye med folk med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser. Flere dødsdommer ble fort omgjort til få år i fengsel, og helsepersonalet ved Hadamar fikk fortsette i sine yrker til de gikk av med pensjon utover 50-, 60- og 70-tallet.


T-4-programmet

Riksleder Philip Bouhler (1899-1945) fikk ansvar for å eliminere funksjonshindra barn i Kindereutanasie-programmet og klienter ved institusjoner etter Eutanasi-forordningen, gitt av Hitler selv i 1939. Senere deltok Bouhler i jødeutslettelsen i Polen, inntil han i 1945 begikk selvmord.
En annen nøkkelfigur var Dr. Karl Brandt – faglig ansvarlig for de samme programmene. Aksjonene fikk navnet T-4, etter adressen til hovedkontoret for Eutanasi-aksjonene i Tiergarten 4, som i dag huser Den Tyske Filharmonien. Brandt ble selv henrettet i 1947.
Hadamar sykehus var endestasjon. Herfra gikk tre grå busser i skytteltrafikk mellom regionale institusjoner for å samle inn dødskandidater. Kvalifikasjonen var at mennesket ikke lenger kunne bidra positivt i samfunnsregnskapet, de var blitt en byrde for den tyske arbeider. Det kunne være krigsskadde, mennesker med psykiske problemer, fysisk syke mennesker, demente, andre frunksjonsnedsettelser, lav moral, lav IQ og “asosiale”.
Det ble ført nøye register over dødskandidatene. Navn og diagnose måtte stemme overens, og man forsikret seg om at det var rett person som ble hentet. Ved avvik ble henrettelsen utsatt. Først ved dødsattesten ble papirene forfalsket, pårørende skulle ikke vite om gassingen. Legene kunne velge mellom ca 70 dødsdiagnoser. Deres ansvar var blant annet å påse at en pasient ikke døde av blindtarmbetennelse hvis han hadde fjernet blindtarmen tidligere.

Gasset i hjel 

De første dødsmerkede ankom Hadamar sykehus 13. januar 1941. Gasskammeret på 14 kvm var innredet som en dusj. Mer en 60 mennesker ble stuet sammen samtidig. Et rekkverk var perforert på undersiden, her ble gassen sluppet ut. Etter 20 minutter var alle døde. Så ble likene sluset inn til et dissekeringsrom der effektive slaktere parterte interessante kroppsdeler og hjernen. Restene ble brent i to kremeringsovner med en kapasitet på 96 lik i døgnet. Hjerner, hoder, armer, ben og andre kroppsdeler ble distribuert til de ulike forskningsmiljøer, hovedsakelig i Tyskland og Østerrike, hvor de ble brukt i flere tiår etter krigen. De foreløpig siste hjernene, funnet i Wien, ble begravd i begynelsen av dette årtusen.


"Vidunderlige materiale"
Dr. med. Julius Hallervorden (1882-1965) var en av mange medisinere som forsket på de dreptes hjerner og uttalte seg slik under Nürnberger-prosessene: “… Det var et vidunderlig materiale blant disse hjernene, utviklingshemmede, misdannelser og tidlige barnesykdommer. Selvfølgelig tok jeg imot hjernene. Hvor de kom fra og hvordan de kom til meg var virkelig ikke mitt anliggende.” Først da juridiske studenter på 60-tallet stilte etiske og juridiske spørsmål rundt forskningsmaterialet fant forskerne det betimelig å tone ned bruken.


Fra januar til august 1941 ble 10.072 mennesker gasset ihjel i Hadamar. Da ble gassprogrammet avviklet og krematoriene demontert. – Dette var ikke i et forsøk på å fjerne bevis, eller en erkjennelse av feil løsning, men simpelthen et resultat av at virksomheten ikke skulle forgeå ved Hadamar lenger, forteller Uta Georg.


Dødsprogrammet fortsatte med andre metoder. Fra sommeren 1942 til 24. mars 1945 ble ytterligere ca. 4500 mennesker drept i Hadamar – oftest med giftsprøyter (Luminal og Morfinscopolamin). Drapene ble beordret av leger og utført av pleiere på nattskift. Disse pasientene ble ikke kremert, fordi ovnene var flyttet tildødsleirene. De nydrepte ble begravd i en lund på et høydedrag i nærheten. Pasienter, de fleste forkomne av sult, måtte bære likene de 163 trappetrinnene til toppen. Maktet de ikke dette, hadde de kvalifisert seg til sprøyte neste natt.


Ansvarlig lege på sykehuset var Dr. Mathilde Weber. Hun ble dømt til døden i 1947, men dommen ble omgjort til tre og et halvt års fengsel i 1949. Hun drev siden privatklinikk. De øvrige legene var også i hovedsak aktive frem til pensjonsalder.


***

Likestilling er et godt alternativ til eutanasi eller segregering

Selv om det fortsatt foregår drap på funksjonshindra, nærmest straffefritt i mange land, har Norge ikke hatt noe offisielt eutanasiprogram for sine minusvarianter. Rasehygiene har imidlertid hatt sine disipler i norsk medisin. – I Norge ble det praktisert sterilisering av mennesker med uønsket arvemateriale til utpå 50-tallet. Sterilisering av funksjonshindra skal ha foregått frem til 1970-tallet, forteller Knut Flaaum.


- Jeg skremmes av at det går en ubrutt linje fra arvelighetsforskningen på begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. Hvem andre enn den som lever sitt liv har rett til å mene om livet er verdt noe. For å illustrere det etiske dilemmaet mellom det verdige og uverdige liv ga sosialdepartementet i 1991 ut heftet ”Mennesket og bioteknologi”. Som illustrasjon på den etiske grenselinja benytter man et bilde av liten gutt, som i og for seg er ganske lik meg selv. I dag er Anders en særdeles dyktig datakonsulent i full stilling. Hans praktiske problem er at et overfladisk samfunn ikke er i stand til å produsere brukbare boliger for alle. Livet hans går ellers på skinner, forteller Flaaum. Han har vært daglig leder og og sentral i utviklingen av Uloba. Nå er han spesialrådgiver i full stilling.

Uloba er en ideell menneskerettighetsorganisasjon som har utviklet frigjøringsverktøyet BPA (Borgerstyrt personlig assistanse). Deres BPA-modell er utvikla av funksjonshindra selv, på funksjonshindras egne premisser. Sjølstyringa sikrer dem samme samfunnsdeltakelse som andre tar for gitt.

- Hvem er du – eller jeg – som skal kunne avgjøre verdien på et annet menneskes liv. Mitt liv ble heller ikke slik jeg håpet på i 1987, men det er jeg selv og ingen annen som skal avgjøre om mitt liv har verdi for meg, sier Vibeke Melstrøm. Hun er nå generalsekretær i ULOBA som har over 6000 ansatte.

***


Fritt Ord?

- Jeg klarer ikke å rive meg løs fra tanken om at de aller fleste jeg kjenner med en eller annen funksjonsnedsettelse ville vært kvalifisert for gass eller giftsprøyte her. Et anfall av depresjon – gass henne ihjel. Et epilepsianfall, likeså. Drap var løsningen før man i hele tatt tenkte på alternativene. Jeg tenker på redselen disse menneskene må ha følt, ingen skal være nødt til dø i systempåført angst, sa Tove Anita Moen. Hun søkte Fritt Ord om 1000 kroner til å skrive bok om den systematiske diskrimineringen hun daglig støtte på i norske kommuner, (som hun også kjente fra sin tid som folkevalgt i Trondheim). un var på søknadstidspunktet dødssyk, med bare noen måneder igjen  å leve, en tid hun ville bruke til å fortelle. Stipendet skulle brukes for å åpne kommunale kanaler, som ellers praktiserer Omerta (organisert taushet) om en virkelighet de helst vil skjule.


Fritt Ord avslo støtten, og Tove Anita døde uten å få fortalt sin historie.

Hun dvelte ved propagandaens makt, hvor mye et menneske kan være med på hvis noen finner på en adekvat forklaring. – I dag møter vi verdidelingen innenfor fosterdiagnostikk. Diskusjonen går ikke lenger på om kvinnen skal ha rett til abort eller ikke, men om en ryggmargsbrokk eller Dawns syndrom skal gi rett til å fjerne fosteret langt ut i svangerskapet. Er ikke slike mennesker verdifulle nok til å få leve opp, undret Moen.

- For meg blir det et tankekors at man på indikasjoner om uvanlig fosterutvikling kan abortere på omtrent samme stadium som man setter inn livbergende fødsel av andre barn, som på grunn av den tidlige fødselen utvikler tilsvarende problemer i forhold til samfunnskapte barriærer som den aborterte ville fått, sier Flaaum.

***


Ingen forskning

For norske myndigheter var utryddelse av såkalte ”minusvarianter”, funksjonshindra og sosialt utstøtte, en prioritert oppgave for helsemyndighetene fra 30-tallet og frem til 60-tallet. I diskusjonene var det imidlertid mange som tok til orde mot å benytte avlivning av levende fødte mennesker.


Vi vet at i enkelte institusjoner ble maten gitt til arbeidsføre minusvarianter under krigen. De andre sultet. Vi vet også at enkelte sykehus tilbød avlivning av levendefødte funksjonshindra, også etter krigen. Men vi vet ikke omfanget, og myndighetene har ikke gjort noe for å avdekke denne delen av historien.


Ordets makt
Språk skaper holdninger og fordommer. Ordet menneske er ikke det første synomymet vi forbinder med uttrykket minusvariant.

***


1940-41s "vakre død"

Eutanasi – vakker død – skjedde ved en rekke institusjoner under hele krigen. Tall fra noen av dem fra oppstarten i 1940-41 viser:


Grafeneck/Württenberg 9.839
Brandenburg /Havel 9.772
Hadamar / Limburg 10.072
Bernburg / Saale 9.375
Hartheim/Linz 18.269
Sonnenstein / Pirna 13.720


Innen krigens slutt var over 200.000 funksjonshindra myrdet.
I Hadamars minnelunden fins minnesteiner med kors, månesid og davidstjerne. Funksjonshindra ble ikke diskriminert i Nazi-Tyrksland. Alle kvalifiserte til destruksjon, tilintetgjørelse.

”Når kraften til å kjempe for sin egen helse ikke lenger er tilstede, ender retten til å leve i denne kampenes verden. Retten tilhører de kraftfulle ”hele” ikke de svake ”halve”. ” Mein Kampf/Adolf Hitler

Mannen er død, tankene lever, selv i de bedre kretser.


***

Uten livets rett

ENILs tidligere leder John Evans (nå død) hevder at overgrep som også omfatter drap på funksjonshindra fortsatt er en daglig foreteelse.

Alle mennesker er født frie, med lik verdighet og rettigheter, heter det i begynnelsen av FNs menneskerettighetserklæring. Disse rettighetene gjelder også for funksjonshindra, men brytes i Europa og verden forøvrig hver eneste dag, sier den britiske menneskerettighets-aktivisten John Evans.
John Evans var tidligere leder av europanettverket av Independent Living-bevegelsen, ENIL . – Selv i opplyste samfunn krenkes menneskerettighetene på fryktelig vis, forteller han.
Evans trenger ikke lete etter historiske eksempel. – En mann her i Storbritannia kvalte sin 40-årige bror som led av Huntingtons syndrom. Han sa seg skyldig i barmhjertighetsdrap og slapp fri. I et bofellesskap i Nederland ble fem demente eldre fysisk slått og pengene deres stjålet av pleierne. I Spania ble en 44-årig kvinne stuet bort i kjelleren fra hun var fire år gammel. Sosialtjenesten visste om kvinnen i 25 år uten å gripe inn. I et bulgarsk barnehjem for funksjonshindra ble barna bundet til sengene sine og overlatt til vinterkulden da strømmen ble slått av om natta. 15 av barna, en fjerdedel av dem, frøs ihjel. En funksjonshemmet mann i Venezia ble låst inne av sin mor og døde av røykforgiftning da det brøt ut brann. I Tyskland ble en 55-åring på vei til jobb sparket ihjel av snauskaller. “Han var ikke verdig livet,” hevdet de. Dette er helt ferske eksempler, forteller han.


Mer enn 500 drept
- I 2004 ble 439 rapporter om overgrep mot 4.292 funksjonshindra meldt inn til menneskerettighetsorganisasjoner over hele verden. 13% av disse personene døde som følge av overgrepene. Dette er bare de rapporterte sakene, de aller fleste blir aldri rapportert, hevdet han.


***


Likevel ikke glemt

Så ble likevel ikke alle glemt, Liselotte og Emil, takket være forskere som Uta Georg og flere andre.

Liselotte (19), 14.1.1940
“… liebe Mutti!
Det er nå sjette julen som jeg feirer uten glede og langt borte fra dere. Gjennom alle disse årene har livet mitt vært sørgelig.”
Diagnose “seksuell lettsindighet” – arvet etter moren. Senere drept.


Emil, 11.2.1944
“Liebe Mutter!
“Jeg ble svært glad over å få ditt brev. Det går fortsatt bra med meg. I dag feiret vi fødselsdag. Jeg anstrenger meg på skolen og kan allerede lese fra leseboka. En varm hilsen til min søster.”
Drept i april samme år.


***

Gamle fordommer i nytt glitter

Minusvariantene har skiftet navn. Nå er de blitt forfremmet til invalide, som betyr ugyldige eller verdiløse. De går ikke lenger i minus, men i null. I Spania derimot henger fortsatt minus validos igjen.
En spansk film fikk Oscar for noen få år siden for å fortelle historien om en funksjonshindra som i mangel av assistanse til å leve fritt (som BPA), heller ville dø. En kjæreste oppfylte hans ønske, og hun ble hyllet.

Dagbladets grønnsaker
På 30-tallet kom filmen ”Ich klage an”. Helten i filmen drepte sin kone for å spare samfunnet for en byrde. Kona fikk også ros for selv å innse at hun ikke hadde livets rett.
Dette var datidens variant av Clint Eastwoods ”Million dollar Baby”. Clint og hans elev ble hyllet for sin historie der hun ber Clint ta livet av seg. Kanskje stor kunst, men debatten som ikke ble noe av, viser vel at menneskeheten ikke har kommet stort lenger enn på Goebbels tid. Grønnsak var ordet Dagbladet benyttet på en intellektuelt velfungerende kvinne som ikke kunne gå etter skader i bokseringen.
Grønnsak er trolig hakket bedre enn invalid, selv om denne grønnsaken åpenbart var ment for destruksjon.


***


Download