«BASEAVTALEN» ER VEDTATT – HVA NÅ?

Troilig gjenstår noen runder i domstolene før stortingsvedtaket kan gjennomføres.

Denne artikkelen kan diskuteres på Facebook.

 

(Om illustrasjonen: Den er valgt med omhu for å vise et stykke Norge i fred og harmoni, slik jeg ønsker det skal være. Her kan Lavrans og jeg finne vår egen fred i en tid der krig herjer, og den offentlige debatt er uforsonlig, respektløs og til dels hatefull).

 

Tilleggsavtalen som på folkemunne og i fagkretser omtales som "baseavtalen" med USA er nå vedtatt av Stortinget. Avtalen og dens innhold har blitt heftig diskutert både i pressen og sosiale media. Selv har jeg også skrevet noen snutter, som HER.

Se også mine artikler om krig på Gamle Stigmavakta – nå nedlagt.

 

Med den strid som har vært om avtalen, tror jeg Norge er tjent med at den prøves rettslig.

Basepolitikken er som det ligger i navnet - politikk. Så jeg tror det kan være vanskelig å argumentere juridisk for at den skal ligge fast. I beste fall (tror jeg) at man får fastslått om dette er å anse som base eller ikke, et spørsmål som er underordnet "baseavtalens» innhold.

 

Innholdet kan rettsprøves

Derimot tror jeg innholdet i avtalen kan prøves. Mange høringsinstanser har påpekt at avtalen krever at Norge avgir jurisdiksjon på norsk område. Det er problematisk.  Her oppstår flere spørsmål både knyttet til myndighetsutøvelse, strafferett og sikkert mye annet - som jeg fra et overfladisk ståsted ikke har satt meg inn i.

 

F.eks. krever suverenitetsavståelse 3/4 flertall i Stortinget. Men er slike bestemmelser i Grunnloven relevante her? Ett er jeg rimelig sikker på. Avståelse av norsk jurisdiksjon må defineres klart i en egen sak. Det spørsmålet kan ikke snikes inn som bi-punkt i en annen sak. Om grensen her er overskredet, kan Høyesterett avgjøre.

Et annet område er strafferett, der praksis er helt annerledes i USA enn i Norge, oftest til det verre i USA.

Så har vi mer praktiske lover, både innenfor bygg og anlegg, arbeidsmiljø, miljø og annet. Om jeg hadde vært advokat, skulle jeg nok klart å få timene til å fly over en rekke interessante spørsmål.

Så er neppe statens jurister helt på bærtur. De er av de dyktigste som fins, hvilket småfolk ofte erfarer når de reiser seg mot en mektig stat. I mitt hode er det som taler mot at 3/4-kravet skal gjelde, at avtalen ikke er permanent, men kan sies opp når norske myndigheter bestemmer seg for det.

Så - for å jobbe mot avtalen, ser jeg to spor:

 

Juridisk

1: Ved å prøve saken rettslig, kan byggeprosessen og midlertidig opptrapping av basepersonell stoppes. I kontroversielle saker ser en gjerne at arbeidet forseres, for å endre fakta på bakken; (som man gjerne snakker om i krigssammenheng - og dit er vi heldigvis ikke kommet). Rettslige skritt kan ikke vente hvis man skal forsinke etableringen.

 

Politisk

2. På lengre sikt er jo dette politikk. FrP vil ha disse styrkene, og vil kalle områdene for baser. Baser eller ikke ligger innenfor Stortingets myndighetsområde - som kan endre på dette når som helst. Men om den rettslige prøvingen viser at avtalens innhold strider mot Grunnloven, må enten avtalen endres, eller grunnloven endres. Endring av grunnloven krever først en dryg rettslig prosess som skal konkluderes rettskraftig. Deretter må grunnlovsendringen foreslås og vedtas av ett storting, for å stadfestes av et nytt storting etter valg.

I tilfelle 2, blir det langt enklere å endre avtalens innhold, men det vil foreløpig ikke amerikanerne.

 

Revers

Uansett - det skal renne mye vann i havet før man får endret fredagens vedtak i Stortinget. Man kan saktens tro at et nytt storting kan reversere avtalen. Siden de største partiene står samlet, er det bare et politisk jordskjelv som kan trylle bort dette flertallet.

Å reversere avtalen utfordrer ikke grunnloven. En slik avstemming krever bare alminnelig flertall.

 

Saka

I debatten har det vært mye støy, som er nokså irrelevant for selve saken. Jeg får si som jeg sa til nordsjødykkerne, saken er bra nok til at den står på egne bein. Intet trenger overdrives. Tilfeler av slikt skadet saken, selv om utfallet til slutt ble levelig - men først i EMD/Strasbourg.

Denne saken avgjøres endeligf i Norge. EMD gjelder bare for personlige overgrep.

 

Innrømmelse

Selv er jeg mot avtalen. Putins regime fører en aggressiv politikk mot flere av sine naboer, men vi har den beskyttelse vi trenger gjennom NATO-paktens artikkel 5. Så basene er stort sett ikke noe annet enn en måte å irritere Putin på. Det er unødvendig.

 

Dagens regime vil en dag falle, og forholdet til Russland bør og skal normaliseres. At vi ikke lar oss stresse selv i krigstid, tror jeg vil ha avkjølende effekt også når fremtiden skal formes. Om «basene» likevel etableres, bør det være et mål at de avvikles som en del av normalitetsarbeidet etter krigen i Ukraina. Det vil bygge tillit.

 

Jeg har også en annen innrømmelse. Etter å ha vært medlem av FB-gruppen «Nei til amerikanske baser på norsk jord», har jeg blitt skremt av debattklimaet. Ikke av innspillene til gruppeleder Ivar Johansen, for de har bredde og er oftest relevante. Men debatten i forumet er stygt preget av hatretorikk, av en type som skygger for saken. Hatet mot USA sperrer for den avtalens sikkerhetspolitiske og praktiske elementer. En del av bildet er personhets mot nyanserte meninger.

 

Slike premisser vil jeg ikke være en del av. Selv i denne tiden ser jeg på russere, ukrainere, amerikanere, svensker og nordmen som ett, del av en menneskehet som alle har samme verdi. Jfr min egen versjon av skapelsesberetningen.

 

Derfor kommer ikke jeg personlig til å engasjere meg i arbeidet mot basene. Jeg har sjelden fått så mye kjeft på nettet som i det nevnte forumet, til tross for at vi er sammen om hovedmålet. Heldigvis er det ikke mine følelser som skal avgjøre saken, den ene eller annen vei.

 

Til dere som bretter erma til aktiv motstand, ønsker jeg all mulig fremgang.

 

***

Se også mine artikler om krig på Gamle Stigmavakta – nå nedlagt. Om mangt kan jeg i dag ha et annet syn i detaljene, men jeg står fortsatt inne for mitt verdisyn i disse artiklene.

Artikkelen "Krig er politikkens fallitt" var mitt bidrag til antologien "De nye korstogenes tid" (Spartacus 2002). Den viser at feilslaget om Afghanistan ikke er etterpåklokskap, men tvertimot at politrikerene ikke benyttet seg av den fagkompetanse som fantes.

 

***