Fortsatt diskrimineres funksjonshindra

Forelda tenkemåte hindrer likestilling. Resultatet blir ofte dyrt, dårlig og utilstrekkelig. Overfor funksjonshindra med assistansebehov, prøver byråkrater å få minst mulig assistanse for investerte kroner. Historikk bakerst.

Av Terje Salhus Marøy, borgerrettighetsaktivist emeritus

Endelig har funksjonshindra fått en synlig plass i regjeringsplattformen. KrF har definert tiltak for funksjonshindra slik: -Tiltak for funksjonshindra er likestillingstiltak, ikke helse og omsorg. (Programformulering etter hukommelsen).

Diskriminering
Heller ikke denne regjeringa vil få til full likestilling. Mye av dette skyldes en forelda og fordomsfull tenkemåte i statlig og kommunalt byråkrati, med mer fokus på penger enn et likestilt samfunn. Det gir ofte dyre og dårlige løsninger.

I dette årtusen eksisterer fortsatt fordommer i stort monn, men med kunnskap og ressurser er det nå mest vrangvilje som fører til diskriminering på mange arenaer; sosialt, i utdanning, i arbeid, organisasjonsliv, politikk og mange andre steder der funksjonshindra har rett og evne til å delta på lik linje med alle andre.

Mer enn jus
Joda, lovene er mangelfull. De lovene som skal sikre likestilling blir til dels trenert av et ofte tungrodd og vrangt statlig og kommunalt byråkrati. Men dette innlegget handler ikke om det, men om at samfunnet hemmer likestilling ved å knote til velment arbeid.

ADA – USA
Americans with Disabilities Act ble vedtatt tidlig på 90-tallet, mer enn 20 år før vår egen antidiskrimineringslov. Den har en artig forutsetning; ingen aktivitet som mottar offentlig støtte skal diskriminere noen gruppe. Loven sikrer ikke tilbudet, men der et tilbud fins skal det være åpent for alle.

Dermed kunne en kompis sitte på båttur rundt Alcatraz for 12 år siden og si: ”Her borte kommer jeg fram over alt, mens jeg enda ikke har kunnet ta buss mellom Sandvika og Aker brygge.”

Godt ment utenforskap
Reformene som kommer er selvsagt godt ment. Likevel treffer de ikke godt nok. Nedenfor usystematiske eksempler.

Tilgjengelig Transport …
… skal sikre bevegelsesfrihet for folk som ikke har bil eller kan reise kollektivt. Det er bra. Men - det gis ut spesielle TT-løyver til maxi spesialbiler, i et sendrektig system med liten fleksibilitet. Hindrer snøfallet deg i å dra på jobb, får du neppe drosje i tide om du ikke forutså snøfallet dagen i forveien. 

Turene er dessuten ekstremt dyre i forhold til en vanlig drosjetur, ofte tredobbelt pris.

Løsning:
Innfør krav om at alle nye løyver forutsetter rullestoltilgjengelig bil. Samme krav stilles til eldre løyver ved nybilkjøp. Slike biler er vanlige over hele verden og i standard produksjon. Dette gir ingen ekstrakostnader for drosjeeier, og vil heller ikke koste det offentlige en krone.

Viktigere; en slik løsning blir forutsigbar, fleksibel – og man får tre-firedoblet kjørelengde med samme TT-kort.

Resultat:
Et åpnere samfunn for alle

Funksjonsassistent …
… er en ordning for å tilrettelegge for funksjonshindra i arbeid. Tidligere kunne man disponere innvilget timetall i forhold til arbeidets behov. Med begrunnelse i regnskapstekniske forhold, innførte NAV et forbud mot å overføre ubrukte timer i ett kvartal til neste. Det betyr at om du f.eks er forhandlingssjef i et fagforbund eller arbeidsgiverforening, så kan du ikke omdisponere din assistanse fra rolige vintermåneder med fast kontortid til lønnsforhandlingsperioden april-mai. Samme med andre arbeidstakere, konsulenter, rådgivere, ledere på ulikt nivå og andre grupper med periodevis utadrettet arbeid; ofte arbeid der andre setter dagsorden.

Løsning
Kanskje jeg skal nøye meg med å spørre: - Har NAV nå løst de regnskapsmessige utfordringene som førte til innstrammingen?

Ordningen i seg selv er god, og har hjulpet mange ut i arbeid, og slik spart Staten for uføretrygd og gitt kommune/stat skatteinntekter; for ikke å snakke om behov for færre omsorgsboliger og vedlikehold av disse i pressområder.

Resultat:
Et mer fleksibelt arbeidsmarked for alle.

Objektive kriterier …
… ligger til grunn for NAVs valg av noen rullestoler og utelukkelse av andre. Ytelse, fremkommelighet, manøvreringsevne, pris, osv. Men en rullestol er ikke som en bil. Stolen man sitter i er like personlig som brillene man har på seg. Setet skal passe, og bruken fungere etter hensikten.

Er hensikten å leve sosialt, må den få plass under et kafe-bord. Er hensikten jobb, må den passe til et konferansebord. INGEN av dagens stoler passer til disse to vesentlige formål. En kontorpult eller et kassaapparat kan tilpasses, men ingen kan forvente at hele samfunnet bygger om møtefasiliteter for å tilpasses rullestoler som er historie ved neste prisforhandling mellom NAV og produsentene.

Løsning:
Innfør brukbarhet i forhold til ønsket bruk som overordnet objektivt kriterium. Nå sitter en drøss funksjonshindra arbeidere i sine kjære Balder-stoler og kvier seg for hva som skjer når stolen må byttes. Det koster ikke en krone ekstra å tenke nytte FØR kontrakt skrives.

Resultat:
Et mer fleksibelt arbeidsmarked for alle, og et triveligere sosialt uteliv og mer tilgjengelig offentlig rom.

Toiletter …
… fins i alle publikumsbygg, og brukes til samme formål uansett hvem som skal bruke dem. Nå krangler man om hun, han eller hen – og funksjonshindra av alle kategorier. Krangelen er overmoden for å havne i … dass.

Kjønnsløse og tilgjengelige allmendasser diskriminerer ingen, og er praktisk. Vi gutta får sågar reine dasser hvis vi passer på å gå inn etter at ei dame har gjort seg ferdig.

Tilgjengelige møteplasser
En fottur i Bergen er en ørkenvandring i ugjestmildt landskap. Byen er ikke skapt for funksjonshindra, og lite gjøres for å bøte på herva. Men alle vil ha skjenkeløyve for å selge en matbit.

Nye skjenkeløyver bør ha tilgjengelig lokale som forutsetning. Dette rammer ikke bransjen, men vil sørge for at eiendoms-utviklere som ønsker restauranter og kafeer i sine bygg, må bygge tilgjengelig.

Så får man diskutere hvordan eksisterende tilbud skal håndteres på kort og lang sikt. Et minimumskrav bør være at organisasjonene vi er medlem av, legger sine møter til tilgjengelige steder; i mitt tilfelle idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner, etc. Likeså seminarer av alle slag. Jeg tenker at aktive valg vil være nok til å få fart på samfunnet.

Slik kunne jeg fortsette i det uendelig, med kollektivtransport, luftfart mange typer varer og tjenester, osv. Men det får være.

BPA –konsesjoner …
… er imidlertid det mest absurde av offentlig forvaltning som jeg har registrert i min levetid. Bruker-/borger-/sjølstyrt personlig assistanse BPA ble utviklet av funksjonshindra selv (gjennom det ideelle foretaket Uloba SA), for å sikre funksjonshindra rett til utdanning og arbeid, men er underveis utvidet til andre formål.

Et tverrpolitisk (rødt-grønt-blått) ønske om å kommersialisere tilbudet har resultert i et system med tjenestekonsesjon, der en kommunes innbyggere skal velge fritt mellom de BPA-”leverandører” som har fått konsesjon.

Men i motsetning til anbud, der kommunen vil ha mest kvalitet for pengene, inneholder ofte konsesjonene vilkår som pålegger ”tilbyderne” å levere mindre assistanse enn de gjør i nabokommunen. Ofte ser vi også, igjen i røde-grønne-blå kommuner, at de aktivt reduserer personlige assistenters tjenestevilkår. For eksempel har enkelte forbudt ”leverandørene” å betale assistenters reise og diettutgifter. Resultat; den enkeltes funksjonshindras mulighet for samfunnsdeltakelse blir sterkt rammet uten at kommunen sparer en krone.

Dette temaet er så spinnvilt at det krever en egen artikkel.

Hvor er forresten pressens selvskrytte samfunnsoppdrag, når den aldri berører denne galskapen?

*****

HISTORIKK

I 9000 år har funksjonshindra i Norge stort sett blitt avlivet. I steinalderen og flere tusen år etter den, fantes ingen måte funksjonshindra kunne klare seg på.

De siste tre-fire hundre årene har vært ei skodde av fordommer, manglende ressurser og fraværende medisinsk kunnskap.

Forrige århundre var kunnskap, evner og ressurser til stede i økende grad - men uforløst i fordomsfulle samfunn. Et særlig stygt kapitel er det uoffisielle drapsprogrammet for funksjonshindra. Debatten på 30-tallet dreide seg om at ingen skulle ”ligge samfunnet til byrde”. Dessverre var Sosialistiske Legers Forening” i Führersetet i den debatten, stikk i strid med solidaritetstanken i arbeiderbevegelsen forøvrig.

Det ble ikke offisiell politikk, men det er velkjent at det fantes uoffisielle tilbud om likvidering av funksjonshindra ved flere norske sykehus. I det legeetiske miljøer kan ingen si når praksisen opphørte, men den fortsatte etter krigen. Ingen vil forske på dette, ei heller Holocaustsenteret. Kan det skyldes at helseikoner kanskje havner på historiens skraphaug?

Denne kunnskapsmangelen er dramatisk; Norge fikk aldri tatt et oppgjør med invalismen, som slett ikke var noen nazi-idé. Dermed ble det heller ikke tatt et oppgjør med 9000-års-natten, noe som synet på funksjonshindra fortsatt er hemmet av.

Invalisme er synonymt med rasisme, men diskriminerings- og segregeringsgrunnlaget er basert på funksjonsnivå i stedet for etnisitet.

Noen har stått i spiss og gått opp løypa mot dette. Du kan selvfølgelig være antirasist uten å ha hør om Rosa Parks og Martin Luther King jr, men det virker rart. Du kan være for likestilling og anti-invalist uten å ha hørt om Ed Roberts, Adolf Ratzka, Bente Skansgård, det virker bare litt rart.

Kanskje det er på tide å børste støv av historien, ta et oppgjør med den – og gå videre inn i en opplyst tid? Et sted å begynne for uinvidde, kan for eksempel være Berit Vegheim i Stopp Diskrimineringen.

***

Terje Marøy 

Ansvarlig redaktør | Telefon: 917 02 481

Send meg en e-post