Click here to edit social widget

Currently there are no social profiles linked to your account

Image
Text

Brukte fiskeboller på julaften

Text

Innbyggerne FÅR IKKE mat, vi KJØPER den. Vi betaler med skatt, og til sist gjennom inndratt trygd. Mange har feilet når noen får oppvarma hverdagskost på julaften. Skylda kan fordeles bredt når systemet svikter - i mange kommuner.


Av Terje Marøy

Text

Nyåret startet med en lite trivelig avsløring fra Andøya. Fire innbyggere som får mat fra kommunen, ble servert brukte fiskeboller på julaften. Rutinemessig får disse oppvarmet gårsdagens mat fra gamlehjemmet. Når slikt skjer, har mange ledd sviktet. Både ledelse, tillitsvalgte, verneombud og ansatte skal være lojale mot oppdraget, som er å tilby innbyggerne sine et godt liv. 


Nå skal ikke jeg dvele for mye ved faktum, siden min kommentar skrives på bakgrunn av et medieoppslag, og slike kan som kjent være omtrentlige. Men saken viser en systemsvakhet som jeg gjennom et langt liv har møtt i mange kommuner.


God mat ...

... er en grunnleggende forutsetning for trivsel. Vi leser stadig reportasjer om eldre og syke som ikke vil spise. Både stjernekokker og politikere er skjønt enige om at maten må værte fristende for at folk skal få i seg nok mat. Dårlig matadministrasjon og tilberedning rammer gamle, syke og mange funksjonshindra med assistansebehov.


Jeg er jo gammel soldat, og kjenner varierende mat fra mannskaps- og befalsmesser rundt i landet. Militærmaten har fått mye velfortjent tyn, nettopp fordi folk ikke har lagt stolthet i jobben sin.


Flere unntak selvfølgelig. På Terningmoen ble det servert "julebord" omtrent året rundt. Hovemåltidet lunsj varierte med 30-40 retter. - Hvordan får du det til, spurte jeg kjøkkensjefen en gang, for han hadde samme budsjett som alle andre. - Jeg har funnet ut at litt av alt koster det samme som mye av få produkter.


Resten handlet om å være glad i jobben sin og stolt av det han bød fram hver eneste dag. Og som vi nøt tilværelsen på dette kursstedet!


Hvis kommunale kjøkken prioriterer like ens, så blir dette riktig bra. Dessverre blir stadig flere kjøkken nedlagt, og maten blir både langreist og lite trivelig. Eneste trøsta får være at de som bestemmer uføret, får resultatet i trynet seinere i livet. Men det skal jo ikke være slik.


Ansvar

I ingressen fordelte jeg skyld og ansvar på alle som er involvert i matserveringen.


1. Politikerne legger rammene for et godt tilbud for sine beboere. Disse rammene skal være så romslige at folk skal trives, ikke bare overleve.

2. Ledere og mellomledere skal sette sin ære i å få best mulig ut av tildelte ressurser, som hin kjøkkensjef på Terningmoen.

3. Arbeidernes ansvar er todelt. De skal skape en fin ramme rundt måltidet. Og de skal si fra hvis de ser at kvaliteten ikke holder den standard man må kunne forvente i et rikt land, med mye god mat. Hvorfor var det familie som måtte varsle i pressen, når varselet forlengst burde gått fra de ansatte, først til matansvarlig, og deretter til administrasjon og politikere hvis de blir forhindret fra å servere god mat?

4. Verneombud og tillitsvalgte har både miljø-og varsleransvar. De skal hjelpe ansatte med varsling. Dette har også med godt arbeidsmiljø å gjøre. Jeg tør påstå at i disse dager er det lite trivelig for en del ansatte i Andøy å vise seg blant lokalbefolkningen. Det er en psykososial påkjenning de bør slippe.


Mange kommuner tror åpenbart at de gir bort mat til trengende. Feil, vi kjøper maten, og betaler dyrt for den. Først gjennom skatt, seinere ved å få trygda inndratt. Da skal vi forvente matstandard minst på høyde med en gjennomsnitts kafe. Ansvar handler ikke om utvannet omsorg og såkalte varme hender, men om profesjonalisering i alle ledd. Da blir både tilbud og trivsel så mye bedre. 


Dømt til Fjordland

Jeg har mye kontakt med fnksjonshindra folk som har fått sjølstyrt personlig assistanse BPA. Flere kommuner har strupt assistanse til matlaging med å henvise til at den enkelte kan varme Fjordland-poser. At slike vedtak strider mot hensikten med ordningen skal jeg la ligge. Men her tar man valgfriheten fra sine innbyggere på en måte som sterkt hemmer trivselen i livet. Når en med BPA kommer sliten hjem fra jobb, vil man gjerne kose seg med et godt måltid, og kanskje et glass vin. Fjordland er sikkert et bra produkt i en travel hverdag, men man velger jo ikke dette som beste alternativ.


Jeg undres på festen rundt julemiddagen hvis de 10-12 gjestene får utlevert hver sin pose og må køe foran mikroen.


En av kommunene fikk spørsmål om et slikt vedtak var i tråd med kommunens oppfatning av ordningen. De hevdet at de forutsatte at ansvarlig enhet fulgte lov og rundskriv. Og så; hvis den enkelte er misfornøyd med tilbudet, kan de klage til fylkesmannen.


Et slikt svar er både ansvarsfraskrivelse og og viser en negativ holdning til innbyggerne. Profesjonelle kommuneansatte skal sette sin ære i å gjøre en så god jobb, at ingen får lyst til å klage. Trivsel betyr at det ikke skal være grunnlag for å bruke ressurser på formelle klagesaker. 

Med slike enkle kjøreregler kan Norge virkelig bli verdens beste land å bo i for alle innbyggerne.

Så folkens, brett opp ærma!

Image
Text

Terje Marøy 

Ansvarlig redaktør | Telefon: 917 02 481

Build your own website
Ⓒ Alle rettigheter forbeholdt
Privacy Policy
Din personlige integritet er viktig for oss. Vi bruker hovedsakelig cookies for statistikk og for å forbedre brukeropplevelsen.
Jeg aksepterer
Mer informasjon