...

 

Klage PFU: Døde mennesker biter ikke

 Dagbladet har i flere år  drevet hets av enkeltmennesker, med tragiske resultater. Tore Tønne tok sitt liv. Det samme gjorde nesten Erik Schjenken, før han bestemte seg for å bite tilbake. Dagbladet ble dømt, og måtte betale oppreisning og saksomkostninger.

Avisas nye forretningside er nå å angripe døde personer, som ikke har noen til å ivareta sitt ettermæle. Det kan ramme hvem som helst av oss, med stor belastning for våre pårørende

Det har Stigmavakta/jeg utfordret Pressens Faglige Utvalg til å mene noe om. Klagen i sin helhet gjengis nedenfor. Klagebrevet får en noe forvridd layout i mitt publiseringsverktøy, noe jeg ber leserne bære over med.

For å få en diskusjon i samfunnet, oppfordrer jeg hver enkelt av dere til å spre dette brevet.

Terje Marøy

 

 ***

 

 

Stigmavakta
v/ Terje Marøy

http://stigmavakta.no

Ellingsrudlia 271400 Ski

tema@online.no
tlf 917 02 481

 

Pressens Faglige Utvalg

pfu@presse.no

Ski, 12. Mai 2015

Kopi
Ansvarlig redaktør John Arne Markussen - Dagbladet;
jam@dagbladet.no

Ansvarlig redaktør Olav T. Sandnes – TV2; ots@tv2.no

 

KLAGE: Døde mennesker biter ikke. Den presseetisk grense overfor døde personer

 

Innklagde verker:

  1. Dagbladets artikkelserie om nordmenn i Mithrokhin-notatene, basert på innsyn i disse og supplerende opplysninger fra personmapper i tidligere Politiets overvåkingstjeneste – POT, nå Politiets sikkerhetstjeneste – PST.

  2. To artikler på TV2.no om Knut Løfsnes, med utgangspunkt i samme arkiv og rapporter norske politimyndigheter har innhentet fra svenske Säkerhetspolisen – Säpo

 

Fotnoter

Denne klagen blir publisert. Siden folk flest, og særlig unge lesere, ikke levde i og med den kalde krigens mentalitet, utdyper jeg klagen med fire fotnoter nederst. Der gir jeg et lite innblikk i mentaliteten som gjaldt i min ungdom og som ung offiser.

Tvilen rundt dette er god grunn for at pressen i disse sakene bør trå varsomt, eller Være Varsomme.

 

Formelle sider

I instruksen for PFU er det presisert at klager bør ha partsinteresse eller fullmakt fra part for å klage på en sak. Men disse kravene er ikke absolutte.

I disse verkene er imidlertid de omtalte partene døde, og fullmakt kan ikke skaffes. Man kan kanskje si at det fins sekundære parter, siden slektningene blir hardt rammet av denne type reportasjer. Men Dagbladets serie omhandler en lang rekke personer. Når jeg trekker fram Gunnar Bøe spesielt, er det simpelthen fordi omtalen av ham trolig går lengst, men han representerer bare en av mange i serien.

Saken er dessuten for alvorlig til at slektninger til få omtalte skulle stoppe en presseetisk diskusjon om et tema som kan ramme oss alle. Denne diskusjonen handler om hvorvidt enhver av oss skal risikere å bli dissekert av media etter vår død, for forbrytelser som ikke er bevist, og uten at det fins mulighet for å prøve anklagene for en uhildet instans.

Dette bør pressen, inkludert PFU, ha plikt til å diskutere før denne type journalistikk får spredt seg, uavhengig av hva de omtalte personenes etterkommere måtte mene. Dette er noe som kan ramme oss alle.

PFUs regelverk pålegger klager og innklagd å drøfte en minnelig ordning, før saken behandles i PFU. Men siden de omtalte parter er døde, og spørsmålene er av rent prinsipiell karakter, tjener det liten hensikt. Hverken de innklagde eller jeg er de rette til å trekke etiske grenser for denne type journalistikk.

En klage skal fremsettes innen seks måneder etter publisering. Men dette er en løpende reportasjeserie, som trolig fortsatt ikke er avsluttet. Som i rettspleie bør derfor hele serien kunne vurderes utfra siste publiseringsdato. Samme prinsipp bør gjelde for PFUs arbeid. Selv har jeg berørt artikler fram til desember, altså for fem måneder siden, men flere har kommet til etter det.

For øvrig vil en prinsipiell drøftelse i PFU av veiledende karakter i forhold til ny etisk grensesetting, kunne tas uten hensyn til når eksemplene ble publisert.

 

Etiske hensyn

Det er mange år siden vi har måttet ta inn over oss at presseetikken står lavere enn de etiske normer samfunnet for øvrig streber etter. Men pressen bør likevel ikke skyve på etiske grenser uten debatt.

  • Skal regler for personvern gjelde for døde? Her er det etterlatte – og kun disse – som må bære byrden for medias rette eller feilaktige beskyldninger. Slektningene er trolig de som vet minst om eventuelt klanderverdige forhold, men har ingen partsinteresse, og heller ikke innsikt til å opponere mediegigantene.

  • I særlig alvorlige saker aksepteres i dag at tiltalte henges ut før rettskraftig dom, faktisk også tidlig i etterforskningsfasen. Jfr ordførersaken nylig. Døde får ingen rettssak, og de blir ikke etterforsket. Er det likevel greit å publisere uprøvde påstander/mistanker?

  • Om PFU aksepterer offentliggjøring av mistanker, hvilke forbrytelser er det da naturlig å omtale? De innklagde sakene handler om landssvik, med strafferamme dødsdom eller livsvarig fengsel på de påståtte gjerningstidspunktene. Hva da med forbrytelser med lavere strafferammer, som forsettlig drap, voldtekt, incest, økonomiske forbrytelser, korrupsjon, osv.; skal man kunne beskylde folk for slikt uten etterprøving av bevis?

  • Skal pressen ha lavere terskel for kildekritikk overfor døde enn det som gjelder for levende? De innklagede verkene er en-kilde-basert i den forstand at materialet er skaffet til veie av en mektig instans - PST, POTs avtaker etter at omfattende ulovlig overvåking var påvist, (jfr Lund-kommisjonen og flere). Nå er kilden for mistanke Mitrokhin-notatene, som forvaltes av samme sikkerhetsmiljø.

PST og beslektede tjenester har mulighet til å være selektive om hva de dumper i pressen.

Et spørsmål som i presseforstand bør være like interessant, som faller utenfor PFUs mandat er dette: Er det i et demokrati forsvarlig at et politiorgan skal løpe til pressen for å publisere beskyldninger/mistanker mot døde personer, som de ikke har klart å bevise da disse var i live og hadde rettssikkerhetsgarantier? Personlig mener jeg PST her har brutt hensynet til rettssikkerhet og uskyldpresumsjon, men det får eventuelt SEFO eller andre mene noe om. Jfr Fotnote 4.

 

Feilaktig begrunnelse for prisnominasjoner

Jeg er spesielt bekymret for at Dagbladets serie har fått flere prisnominasjoner. Disse etterlater et inntrykk av at serien er et forbilledlig produkt, og det skremmer. Argumentet er at Dagbladet har avdekket KGBs arbeidsmetoder i Norge.

Det er ikke tilfelle. Intet nytt er kommet fram om KGBs arbeidsmetoder. En lang rekke faglitterære og skjønnlitterære verker har i detalj belyst disse metodene. Da jeg selv gikk Fallskjermjegerskolen og Krigsskolen for 45-41 år siden ble det undervist i dette. Særlig ble det understreket at KGB ville satse ressurser på å rekruttere folk i maktposisjoner, særlig mennesker som utad var moderate, (innenfor alle maktbærende partier, som AP, KrF, Høyre, SP og V på den tiden). NKP og AKP var ikke maktbærende, noe som gjør den intense POT-overvåkingen litt merkelig.

Metodene var velkjente, honningfeller av homo- og heterofil art. Penger. Ulike former for utpressing. Represalier mot slektninger, for å rekruttere uvillige, slik vi så i Libanon under vår misjon der. Osv. Metodene som ble brukt tidligere, benyttes fortsatt, lite nytt om arbeidsmetoder i Dagbladets såkalte avsløringer. (I vår tid fins dessuten en rekke nye virkemidler og metoder).

At Dagbladet publiserer navn på personer KGB hevder skal ha tjent dem, bidrar ikke til økt kunnskap om metodene. Men Dagbladet bryter ned uskyldspresumsjonen som er borgernes fundamentale garanti for rettferdig behandling når disse er i live. Men skal uskyldspresumsjonen også gjelde døde? Det er spørsmålet.

 

De innklagde verker

Siden august i fjor har særlig Dagbladet kjørt en serie reportasje med utgangspunkt i det såkalte Mitrokhin-arkivet, en serie som fortsatt bygges ut med nye navn. Jeg har selv hatt personlig uautorisert kontakt med KGB om tjenesteforhold, men neppe av slik tyngde at jeg er nevnt av Mitrokhin. Dette er ikke et dokumentarkiv, men arkivaren Vasilij Mitrokhins subjektive notater, og til dels referater, fra KGB-dokumenter han fikk tilgang til. Dagbladet har dessuten fått innsyn i deler av PSTs arkiver. Under mellomtittel Kildekritikk drøfter jeg svakheter både i Mitrokhins og PSTs materiale.

Fra nettet har jeg plukket ut noen artikler som går svært langt i å beskylde tidligere statsråd Gunnar Bøe og tidligere stortingsrepresentant Knut Løfsnes for landssvik. De skal ha drevet spionasje for KGB.

I føljetongen som omfatter langt flere artikler, fremkommer også påstanden om at KGB presset påstått homofile og lett identifiserbare UD-tjenestemenn til å gå i deres tjeneste.

Homofil praksis var straffbare handlinger før 1972. Den norske stats forbrytelse mot disses menneskerettigheter, hadde den bieffekten at den kunne utnyttes av fremmed makt til utpressing. Slik lagde mange stater ris til egen bak, uten at jeg skal drøfte det.

Den etiske grensesettingen handler ikke om skyld/uskyld, men om fravær av retten til å forsvare seg. Likeså vil jeg gjerne ha PFUs syn på Dagbladets metoder for å gi saken mot Gunnar Bøe en saklig tyngde hos leserne som kildematerialet ikke gir. Se kommentarer til hver enkelt artikkel og mellomtittel Kildekritikk.

 

I Dagbladets materiale ...

... vil jeg bruke omtalen av Gunnar Bøe i dagbladet.no. Etter gjennomgangen viser jeg til punkter i Vær-varsom-plakaten som er særlig relevant i forhold til klagetemaet.

 

8.8.2014:

”Sjokkpåstand i KGB-arkiv: AP-statsråd solgte regjeringsdokumenter til KGB”

http://www.dagbladet.no/2014/08/08/nyheter/samfunn/historie/politikk/kgb/3468 6118/

Tittelen er ikke absolutt, den gjengir KGBs påstand. Ingressen benytter formuleringen ”skal ... ha fôret KGB med informasjon mot betaling.” Anklagen har strafferamme på livsvarig fengsel, og på den tid dødsstraff i krig. (Dødsstraff i Norge ble først avviklet på midten av 70-tallet).

Artikkelen gjengir lange passasjer fra Mithrokins notater, som peker i samme retning. Gunnar Bøe påståes å være en betrodd spion. Motforestillingene drukner i Dagbladets fortelling.

Etter rundt 50 artikler hvor Dagbladet har kampanjert mot Bøe, har de imidlertid ikke kommet lengre enn til formuleringen ”skal ha” fire måneder senere, den 14.12.2014. http://www.dagbladet.no/2014/12/14/nyheter/mitrokhin/kgb/innenriks/mitrokhina rkivet/36731216 . Men i lesernes hode vil Bøe utvilsomt være en skurk.

Å gjenta en påstand ofte nok, vil forme et inntrykk. Dette er velkjent fra teori og praksis om propaganda, som det også drives undervisning i på krigsskolene. Men er samme prinsipp en gangbar journalistisk metode og god presseetikk? Dagbladet benyttet samme arbeidsmåte i Schjenken-saken (som handlet om påstått rasisme). Schjenken kunne forsvare seg og Dagbladet ble dømt, en mulighet den nye typen medieofre ikke har.

Sentralt i mistanken er at Bøe kjøpte et hus for en sum som i dag tilsvarer 1,2 mill. kroner, mindre enn Dagbladets redaktører trolig tjener på et år.

Bøe beskyldes for å ha solgt regjerings- og Nato-dokumenter, men avisa skriver intet om hva slags dokumenter. Mest alvorlig er beskyldningen om at han skal ha lekket opplysninger om dekryptering av intern sovjetisk militærkommunikasjon, men heller ikke her er avisa presis. Gjelder det en generell informasjon, eller solgte han dekrypteringssystemet?

Slike påstander i Mitrokhin-notatene kan på samme tid både styrke Mitrokhins troverdighet og tale for Bøes uskyld. Men manglende presisjon og fravær av analyse i Dagbladets gjengivelse, gjør det vanskelig å mene noe som helst. Se Fotnote 1, 2 og 3;

 

”- Dette vil vært grunnlag for tiltale.”

http://www.dagbladet.no/2014/08/08/nyheter/innenriks/kgb/mitrokhinarkivet/spio n-sjokket/34696904/
Alf R. Jakobsen kan gjerne mene at dette (Dagbladets opplysninger) ville gitt grunnlag for tiltale. Jeg vet ikke om han har tatt noe forbehold i forhold til Dagbladets premisser. Poenget er imidlertid at dette kan ikke Jakobsen vite. Det er en statsadvokat som etter en samlet vurdering av bevis, hvor motparten har fått framlagt sin side, at dette grunnlaget blir avgjort.

Og den situasjonen fins ikke her. Hva den ene eller annen fagperson eller menigmann måtte mene om et sakskompleks som ikke er belyst, er irrelevant. Derimot vil Jakobsen være en høyst relevant fagperson om temaet er KGBs arbeidsmetoder generelt, og sin mening om granskning som han spesielt trekker fram i intervjuet den 14.12.2015.

Hans syn på granskning for å lære mer om vår nære historie deler jeg. Men innenfor dette feltet er granskning særdeles vanskelig, nettopp fordi POT selv bare har bruddstykker, som i en helhet kan vise seg stikk motsatt. Kontraspionasjen på den tiden var vel så viktig som spionasjen, noe som åpner for helt andre perspektiver og rom som må granskes.

 

11.8.2014

”Einar Gerhardsens sønn: Faren min ville kastet dem ut.”

http://www.dagbladet.no/2014/08/11/nyheter/mitrokhin- arkivet/kgb/agenter/arbeiderpartiet/34712594/
Her benytter Dagbladet en kilde som absolutt ikke har noe å tilføre saken. Derimot er Truls Gerhardsen sønn av Einar Gerhardsen. Dagbladet bruker ham til å skape emosjon rundt sin egen fortelling. Spesielt hensynsfullt over for ofrene er ikke dette, jfr. Flere Vær-varsom-punkter.
TG vet ingenting om KGBs påståtte kontakt med Gunnar Bøe. Hans påstand er dessuten reservert, en reservasjon som drukner i mengden av artikler etter hvert. - Om dette stemmer ...,” sier han, ”- ville de ha blitt kastet ut.
Selvfølgelig, om det stemte ville enhver regjeringssjef ha kastet ut en spion-statsråd, sågar om det bare fantes ubevist mistanke. Verken TG, Dagbladet eller leserne har den minste peiling på hva Einar Gerhardsen visste. Sønnen tilfører ikke saken noe substans, men er en kraftig lenke i den emosjonelle kjettingen Dagbladet spinner rundt Bøe.
Jeg mener oppslaget bryter med Vær-varsom-plakatens regel om relevant kildebruk.

Jfr Fotnote 3.

 

12.8.2014

”KGB-ARKIVET: - KGB støttet nei-bevegelsen.”

http://www.dagbladet.no/2014/08/12/nyheter/pluss/nyheter_pluss/kgb/sovjetunion en/34730118/
Her brukes betegnelsen KGB-arkivet, som Dagbladet ikke har hatt innsyn i. Påstanden mot Gunnar Bøe er at han har mottatt penger for å organisere EU-motstand. En av et utall artikler som gir propagandaeffekt mot ham. Andre lands donasjoner til ideelle organisasjoner vil alltid være interessant, etisk og juridisk. I øyeblikket er det kontrovers rundt at norsk statsstøttede Bellona har kontor i Russland.

Artikkelen ligger i Dagbladet Pluss som jeg ikke har tilgang til. Jeg peker på fenomenet samlet trykk, av en type som drepte Tore Tønne og nær påførte Erik Schjenken samme skjebne.

 

29.9.2014

”- Tiden er inne for å åpne spion-arkivene.”

http://www.dagbladet.no/2014/09/29/nyheter/mitrokhin/kgb/innenriks/mitrokhina rkivet/35496134/
Kåre Willoch er prinsipiell i sine utsagn, og tar en rekke forbehold. Det er ikke vanskelig å støtte seg til hans premisser for å åpne arkivene.

Willoch sier i følge Dagbladet: - Jeg er ikke opptatt av navn, men av handlinger. Dette er snakk om personer som i dag kanskje er døde, og det vil ikke være mulig å konkludere i sakene. Derfor er det klart at disse personene har krav på anonymisering. (Uthevet av meg).

Ved å koble Willoch til artiklene om Gunnar Bøe, gir Dagbladet et stikk motsatt inntrykk av hva Willoch egentlig sier. Han tar avstand fra Dagbladets navnebruk i serien, nettopp fordi ingen av Dagbladets ofre er i stand til å svare for seg.
Dette er også kjernen i min klage. Skal døde, om en tid du og jeg, ha et personvern mot pressens nye forretningsområde, sjikane av døde. De – og snart vi - biter ikke, og kan derfor ikke pålegge Dagbladet og andre oppreisnings- og erstatningskrav!

Dessuten har ikke POT hele bildet. De har ikke tilgang til NATO-arkivene, som kan fortelle noe helt annet enn det som er synlig. Se fotnotene 1, 2 og 3. Før Dagbladet får slikt innsyn, er deres spredning av mistanker ikke stor annet enn en synset versjon.

Jeg ønsker også åpenhet, men tror rett og slett ikke at pressen er moden for å håndtere åpenhet om de hemmelige tjenester. I hvert fall må både presse og maktmiljøer gå noen runder for å legge premisser for åpenheten. Dette er temaer som fordrer mer enn overflatisk sensasjonsjournalistikk uten etisk eller presseetisk forankring.

Imidlertid er det kanskje på tide at historikere får økt innsyn, som et skritt på veien mot større åpenhet.

 

Samlet trykk

Per 12.05.2015 får jeg 388 treff 0,28 sek om Gunnar Bøe i mer enn 50 artikler på dagbladet.no. Selv om det må tas forbehold om nøyaktigheten i Dagbladets arkivreferanser, er det samlede trykket et element i klagen min. Hertil kommer en lang rekke artikler i Dagbladets papirutgave.

Selv etter høstens tirade mot Gunnar Bøe, klarte heller ikke Dagbladet 14.12.2014 klart å komme lenger i sitt faktagrunnlag enn tilbake til utgangspunktet; ”skal ha” foret KGB. Jeg minner igjen om at uskyldspresumsjonen både har en juridisk og etisk forankring, forhåpentligvis også en presse-etisk.

 

www.tv2.no om Knut Løfsnes:

”- Norsk toppolitiker fikk nordmenn til å jobbe for KGB. KGB-avhopper hevder at Knut Løfsnes ble vervet av KGB allerede i 1943.” http://www.tv2.no/a/6180809

”Historikere ikke i tvil: - Løfsnes må stå bak dekknavnet ”Lan”

http://www.tv2.no/2014/11/02/nyheter/kgb/mitrokhin/6182716

Ved siden av det prinsipielle om dødes personvern, klager jeg på en vesentlig utelatelse. I 1943 var KGB vår viktigste samarbeidende etterretningsorganisasjon i nord. Motstandsmannen Knut Løfsnes var tilknyttet norsk etterretningsarbeid i Stockholm. KGB hadde kunnskapen om utviklingen på nordfronten som endte i frigjøringen av Finnmark. Det ville vært tjenesteforsømmelse om det norske miljøet i Stockholm ikke pleiet tett omgang med KGB.

Det er intet i TV2s oppslag om Løfsnes som rokker ved den offentlige renvaskingen av ham, både gjennom Lund-kommisjonen og senere offentlig unnskyldning på statens vegne.

Ellers har jeg samme innvending mot bruk av de øvrige navn i artiklene, som jeg har i forhold til Dagbladets navnebruk., uten at jeg skal gå videre inn på det.

 

Kildekritikk

Skal media benytte vanlig form for kildekritikk i omtale av døde personer?

For vel 20 år siden var Dagbladet en forbilledlig pådriver for å tvinge gjennom granskning av POTs ulovlige overvåkingsmetoder, som rammet en lang rekke uskyldige, og som medførte personlige belastninger av ymse art, også at karrierer ble urettmessig lagt i grus. At PST samarbeider med Dagbladet om denne artikkelserien, som bærer preg av å revansjere forgjengeren POT, skulle tilsi særdeles varsomhet i kildevurderingen.

Er kildene objektive eller selektive? Leserne vet hva PST legger fram, men ikke hva de skjuler. Trolig hadde Lund-kommisjonen et bedre tilfang av kilder enn det Dagbladet har.

Mitrokhin-arkivets svakhet

Fundamentet i serien er hva Dagbladet kaller Mithrokin-arkivet. Dette er ikke et dokumentarkiv, men en samling notater gjort av tidligere KGB-arkivar Vasilij Mithrokhin.

Det er misvisende når Dagbladet en rekke steder i serien omtaler, som et faktum, at arkivet (Sitat) ”avslører” KGBs kontakt med nordmenn, inkludert en lang rekke sentrale og navngitte politikere, hvorav Gunnar Bøe er en. Einar Førde er en annen. Reiulf Steen en tredje, i en lang rekke der fellesnevneren er at de fleste er døde. Mitrokhin var aldri i posisjon til å avsløre noen. I beste fall avslører han hva KGB påstår om sine påståtte kontakter.

Til Mitrokhins notater er tre vesentlige innvendinger, uavhengig av om mannen selv er troverdig.

  1. Notatene kan være farget av hans subjektive motiv for å skrive dem, hvor motiv og objektivitet gjerne kan ha endret seg med årene.

  2. Objektiviteten i Mitrokhins notater vil være avhengig av nøyaktigheten i hans gjengivelse av innholdet i de faktiske dokumentene. Det såkalte arkivet er ikke dokumentene i seg selv, men Mitrokhins subjektive arbeid med dem. Tolkningen farges dessuten av hva han selv og våre/allierte etterretningsorganisasjoner har av faktisk og innbilt informasjon.

  3. Notatene er uansett ikke mer troverdig enn originaldokumentet. KGB er ikke nødvendigvis den mest troverdige kilde. Vi vet at deres representanter hadde egeninteresse i å fremstille seg selv i et fordelaktig lys, som ville styrkes av kontakt med sentrale maktpersoner, som for så vidt Gunnar Bøe og flere av dem som navngis. Er agentenes framstilling feil, blir også Mitrokhins notater feil. For så vidt peker Dagbladet selv på dette, ved å renvaske sine egne journalisters kontakt med KGB på den tiden. Men samme tvil er mindre synlig når det gjelder omtale av personer utenfor redaksjonen. Likeså er de atskillig mer varsomme med levende enn med døde personer.

 

Hvem var spioner?

Den kalde krigen var på mange måter en paranoid tilstand mellom land i Warzawa- pakten og NATO. Man hadde både spioner, dobbeltspioner og kontraspioner. Folk som skulle innhente informasjon, og andre som skulle spre desinformasjon. Atter andre som skulle lekke ekte hemmelig informaasjon som kunne dempe krigsfrykten. I tillegg var det vanntette skott mellom de ulike etterretningsmiljøene innad i samme land, i Norge mellom POT og Forsvarets etterretningstjeneste. – Behov for å vite, var mantraet. Andre detaljer var organisasjonenes særeie.

Se fotnote 1 og 2

 

Hva vet vi i dag?

Gunnar Bøe kan ha vært spion for KGB, som Dagbladet legger opp til. Men hvor sikkert er det når verken POT etter 30 år, og Dagbladet nå, ikke en gang har klart å finne ut om et omtalt villakjøp var gjort av egne legitime midler eller bestikkelse? I det minste burde det skurre i redaksjonen at den sentrale grunnen til mistanken ikke er opplyst. Såpass burde overvåkerne klart på alle disse årene.

Men akkurat som KGB ville infiltrere maktmiljøene, ville deres og vår egen kontraspionasjen gjøre det samme. Hva vet vi om ikke motstandsmannen Gunnar Bøe, om han var aktiv i spion-/etterretningssammenheng, kunne være plassert slik av den norske del av NATO-etterretningen? De vanntette skott ville hindret POT innsyn i dette. Tvert imot, ville POTs overvåking økt Bøes troverdighet hos KGB om han spilte dobbelt. Dermed ville informasjonen han ga dem ha større troverdighet, om den så var plantet. Kanskje dette er grunnen til at Einar Gerhardsen behandlet Bøe mildere enn det som andre i Arbeiderpartiet i følge Dagbladet ønsket. Disse (kildene) som var uttalt i mot Bøe er også døde, slik at Dagbladet bør være kildekritisk til hva disse mente, basert på tredjehåndskilder.

Jeg har like lite grunnlag for dette alternativet som Dagbladet har for å spre mistanke. Jeg peker bare på en nokså vanlig del av det helt ordinære etterretningsarbeidet på den tiden.

Jfr fotnotene

 

Kilder trekkes for langt

Det moderne Dagbladets sensasjons-stoff preges ofte av at redaksjonen går lengre enn kildene gir grunnlag for. Dette er Dagbladet dømt for i Schjenken-saken. Tønne-saken er et tragisk eksempel på tilsvarende metode. Og det fins mange andre saker.

Kilder som ikke kan vite noe om sakene, brukes til å underbygge artiklene. Se kommentarer under den enkelte artikkel ovenfor, og relevante punkter i Vær-varsom- plakaten nedenfor.

 

Vær varsom-plakaten utfordres

Personvernet står sterkt i Vær Varsom-plakaten, og det er ytterligere styrket gjennom kjennelser i EMD. Norges Høyesterett har også presisert grenser for personvern i flere saker, senest i Schjenken-saken, som for øvrig Dagbladet har klaget inn for EMD.

Flere punkter i Vær Varsom-plakaten utfordres i de innklagede artiklene.

Pkt 1.1: ”Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer fram.”
I disse reportasjene er grunnlaget ensidig; opplysninger fra Mitrokins notater, supplert med selektiv informasjon fra PST, arvtakeren etter at POT ble skandalisert for ulovlig overvåking av Lundkommisjonen.
Det fins ikke noen uhildet instans som kan balansere maktmiljøets formidling. Dette bør det etter mitt syn være PFUs/pressens oppgave å veilede om i forhold til omtale av døde personer.

Pkt 1.4: ”Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.”
Er det innenfor pressens etiske ramme å beskylde døde personer for alvorlige forbrytelser, uten at deres interesser kan ivaretas av en part eller uhildet instans? Er denne serien, og redaksjonen selektive kildebruk, i tråd med hvordan PFU/pressen ønsker media skal ivareta sin samfunnsrolle, herunder hensynet til personvern overfor døde?

Pkt 3.2: ”Vær kritiske i valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.”
I denne, som i mange andre serier, benytter Dagbladet kilder som ikke kjenner sakskomplekset, for å underbygge avisas egen subjektive vinkel, uten at de tilfører saken noen substans. Ethvert svar speiles av premissene for spørsmålet. Det vet vi lite om i denne saken, men i andre saker legges ofte fullstendig skeive premisser for å få kjente folk til å uttale seg om et faktisk forhold de ikke kjenner. I denne saken har flere kilder ingen eller liten relevans.
Denne arbeidsmetoden utfordrer tilliten mellom presse, publikum og kilder. Når en utenforstående kilde utfordres i en sak, er det avgjørende at et intervjuobjekt kan ha tillit til at mediet har faktisk grunnlag for det de ønsker kommentar til. Dette gjelder i omtale av så vel døde som levende.

  • Truls Gerhardsen opplyser at faren Einar Gerhardsen ville fjernet Gunnar Bøe om han visste at han var spion. Men dette ville enhver regjeringssjef gjøre, og uttalelsen har bare relevans for Dagbladets overskrift, ikke for den materielle substans. Han vet rett og slett ingen detaljer om KGB eller Gunnar Bøe.

  • Dagbladet bruker Alf R. Jakobsen som grunnlag for å gi leserne inntrykk av at Gunnar Bøe kunne tiltales. Men Jakobsen, som har gode kunnskaper om KGBs virksomhet, kan heller ikke si noe uten forbehold om de konkrete mistankene Dagbladet retter mot Bøe. Dagbladet får gitt seriøsitet til sin framstilling ved å benytte en kompetent person som ikke kan vite noe om selve sakens annen side.

  • Dagbladet benytter Kåre Willochs mening om å åpne arkivene, til å underbygge sitt eget ønske om å sverte Bøe. Ved å koble Willoch til Bøe-reportasjen, trekker de kilden lengre enn det han faktisk sier. Willoch understreker at personnavn ikke bør offentliggjøres, altså det stikk motsatte av hva Dagbladet bedriver. Det er forfalskning å selge inn artiklene om Bøe med overskrift, ingress, bilder og bildetekst som gir inntrykk av at Willoch støtter Dagbladets begjæring om innsyn i og publisering fra Bøes overvåkingsmappe.

  • Dagbladet har bedt om kommentarer fra slektningene til flere av de omtalte. Disse er irrelevante, fordi de ikke kjenner sakskomplekset, og heller ikke kan vite om Dagbladets fremstilling er korrekt.

    Pkt 3.9: ”Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.”

  I disse reportasjene blir pårørende påført en stor personlig belastning gjennom                         beskyldninger mot sin avdøde slektning De har ingen mulighet til å vurdere saklighet og sannhet i påstandene, og de får ikke hørt sin slektnings eller en domstols vurdering av anklagene. Den enkelte blir et hjelpeløst offer, for handlinger en annen med rette eller urette påstås å ha begått.

Pkt 4.1: ”Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.”
Saklighetens preges av ubalansert maktforhold og manglende motforestillinger hos kilder og kildematerialet. Skal pkt 4.1 også gjelde for døde personer?

Pkt 4.4: ”Sørg for at at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet.”

Anførslene ovenfor gjelder også dette punktet i Vær-varsom-plakaten

Ellers ser jeg at Dagbladets serie om døde personer også kan drøftes i forhold til disse bestemmelsene i Vær-varsom-plakaten:

Pkt 4.3: ”Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv ...” Pkt 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje.”

Pkt 4.6: ”Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.”

Pkt 4.7: ”Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på et tidlig stadium av etterforskning, ..., og der identifikasjon kan føre til urimelig belastning for tredjeperson.”

Pkt 4.14: De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.”

Oppsummert:

  1. Er Dagbladets omtale av døde mulige spioner generelt, og Gunnar Bøe spesielt, i tråd med god presseskikk.

  2. Er det i tråd med god presseskikk at TV2 kaster ny mistanke mot Knut Løfsnes, uten å nevne at KGB i 1943 var vår nærmeste allierte etterretningsorganisasjon på nordflanken?

  3. Om det er god presseskikk å rette mistanke mot avdøde om forbrytelser med strafferamme på livsvarig fengsel, er det da også god presseskikk å anklage døde personer for forbrytelser med mindre strafferamme?

  4. Jeg erkjenner at forhold av stor samfunnsmessig betydning kan speile nærhetsgraden i journalistikk om temaet. Men i dette tilfellet, hvor det ikke fremkommer noe nytt om KGBs arbeidsmetoder, er det da tungtveiende grunner til å publisere mulig mistanke mot navngitte døde personer, hvor ingen uhildet instans kan beskytte deres ettermæle?

Dette trenger samfunnet, pressen og jeg PFUs syn på og veiledning om. En prinsipiell uttalelse om dette er viktigere for meg enn en formell fellelse.

Habilitet

I forhold til en fellelse vil Erik Schjenken og Øystein Stray Spetalen være inhabile. Schjenken er et levende offer for denne type journalistikk, og Spetalen har støttet sakførselen hans økonomisk. Men i forhold til en debatt i PFU, vil de begge ha verdifull erfaring å bidra med.

 

Med hilsen Terje Marøy

 

Vedlegg

De omtalte artikler, ettersendes per brevpost

 

OM FOTNOTENE

Kontraspionasjen var like viktig som spionasjen i de hemmelige tjenesters utenlandske operasjoner. Vellykket kontraspionasje fra vest, vil i KGBs arkiver fremstå som deres egen suksess. Mitrokhins notater kan derfor paradoksalt nok få økt troverdighet, selv om vestlig etterretning vet at det som står der er feil, eller er plantet informasjon.

Disse reservasjonene må media ta på alvor før de på en ansvarlig måte gir seg hen til å peke på enkeltmennesker når de tolker historien.

Jeg har altså like lite grunnlag for frikjenne, som Dagbladet og TV2 har for å dømme. Jeg viser til tankegang og strategi på den tiden. For å kunne balansere Mitrokhin, trenger derfor media tilgang til NATOs og NATO-landenes arkiver for etterretningsarbeid mot Sovjetunionen.

Disse arkivene har ikke POT tilgang til. Åpenhet hos POT gir derfor liten informasjon om hva som faktisk skjedde i og rundt regjeringen Gerhardsens statsråder og statssekretærer i forhold til NATO og Øst-blokken.

 

Fotnote 1: Spionasje under den kalde krigen

Går man ut av fiksjon og inn i virkeligheten, var NATOS og Sovjetunionens/Warzawapaktens spionasje mot hverandre den kalde krigens viktigste krigsavvergende virksomhet. Det går an å benytte ordet fiender om øst- og vestblokkene, særlig i begynnelsen av atomkappløpet. Å vite om fiendens kapasitet og hensikt var helt avgjørende for å unngå panikkartede beslutninger.

De nye våpnene ga begge parter mulighet til nær å utrydde hverandre, og ødelegge muligheter for liv i store områder for lang tid.

Samtidig hersket paranoien i denne klodens unntakstilstand. Vi skulle vite mest, og vise versa. Man ville ligge i forkant. Derfor holdt det ikke med gjensidig informasjonsutveksling. Begge sider manglet troverdighet hos den andre. Derfor måtte man få bekreftelse gjennom avsløringer, fra mennesker som var villige til å selge slik informasjon. Salg av slik informasjon ble/blir regnet som landssvik og har lovens strengeste strafferammer.

Likvideringer på reelt grunnlag eller mistanke ble benyttet både av CIA og KGB, og en rekke andre etterretningsmiljøer. Jeg kjenner ikke til norske likvidasjoner i fredstid, om man kan kalle den kalde krigen for fred. Derfor var spionasje og kontraspionasje aktiviteter som utsatte aktørene for livsfare. Kontraspionene var utsatt fra begge sider.

Hvis opplysningene i Mitrokhins arkiv om Gunnar Bøe skulle være det sanne bildet, ville han faktisk leve i livsfare for CIA/samarbeidende tjeneste. Spørsmålet Dagbladet og andre burde stille seg: Hvorfor skjedde intet?

Denne paranoiaen åpner for et tredje spill; plantede lekkasjer fra hemmelige møter og hemmelige dokumenter. Norge og NATO hadde ingen offensive intensjoner mot Warzawa-paktens medlemmer. Terror-balansen (atomvåpen begge veier) gjorde det til en alt for stor trussel. Likeså andre veien. Øst og vest var låst i en ren djeveldans. Ingen ville slippe taket, fortrolighet hadde dårlige vekstvilkår.

Da var det lite annet å gjøre enn å plante sine intensjoner som lekkasjer gjennom dobbeltspioner. Detaljer om denne virksomheten ville være helt ukjent både for Politiets overvåkingstjeneste og deres spanere. Tvert imot ville det styrke dobbeltspionens troverdighet om han var under oppsikt hjemme, i Gunnar Bøes tilfelle gjennom flere tiår.

Det fins ingen mulighet for at plantede NATO-lekkasjer på Cosmic Top Secret-nivå ville bli delt med POT.

Om Bøes virksomhet var slik, ville han være i POTs søkelys gjennom tiår. Hans oppdragsgiver (evt. NATO/Einar Gerhardsen) ville ikke kunne avkrefte mistanken uten å sette ham i livsfare for KGB. Ingen vil i dagens klima kunne si noe om dette. Russland ledes i dag av en fhv. KGB-offiser. Det vil være ydmykende om en slik (vellykket) operasjon ble kjent.

På den annen side, kan Mitrokhins notater om dette øke notatenes troverdighet. Operasjonen er omtalt som et KGB-kupp, og det er i tråd med en dobbeltaksjons hensikt, Men bildet kan likevel være helt motsatt. Hvem vet, kanskje det var dette Gunnar Bøe ville fortelle Ørnulf Tofte mot slutten av livet, i motsetning til hva Tofte og Dagbladet tror?

Jeg vet ikke, jeg forteller kun hvordan jeg ville tenkt, med min militære bakgrunn, om jeg hadde vært en kald-krig-leder.

Med de metoder som preget øst-vest-etterretning, er det vanskelig å kalle dette for fredsarbeid. Men arbeidet klarte gradvis å dempe panikkangsten, slik at den kalde krigen ebbet uten ragnarokk. Av nødvendige onder, har det vel aldri vært noe viktige onde enn den kalde krigens spionasje og kontraspionasje, fra begge sider.

 

Fotnote 2: Gunnar Bøe skal ha solgt toppgradert informasjon

For å få tilgang NATOs og Norges toppgraderte informasjon, holder det ikke med å være klarert for Cosmic Top Secret. Det er NATOs høyeste klarering, graden over vårt eget høyeste sikkerhetsnivå Strengt Hemmelig som jeg selv var klarert for.

Men for å få tilgang til slike hemmeligheter som ligger i Dagbladets antakelse, holder ikke klarering alene. Man skal ha behov for slik tilgang. En lønns- og prisminister har ikke slikt behov, og følgelig heller ikke tilgang. Dette er ikke dokumenter som deles ut og tas med. Dette mates ut til hver enkelt som skal se dem, og samles inn igjen etter et møte. Det er vanskelig å se Gunnar Bøe i en slik rolle at han skulle ha noe å tilby.

Da gjenstår at en som har slike dokumenter i sin besittelse, allierer seg med Gunnar Bøe for å selge informasjonen videre. Utro tjenere med høyeste sikkerhetsklarering fantes og finnes. Men sannsynligheten er tilnærmet null for at slik utro tjener skulle gå veien om Gunnar Bøe med slikt materiale. Hvert ledd er en risiko. På dette graderingsnivå ville det vært knyttet en mer direkte forbindelse mellom den utro og KGB.

Om Bøe derimot fikk tilgang til slik type informasjon, er den mest sannsynlige forklaring at noe skulle plantes hos Sovjetunionen ved hjelp av KGBs deres reelle/innbilte tjenere. Det kunne gjøres hvis Gunnar Bøe var dobbeltspion. Men da er det medalje post mortem som burde være mer aktuelt enn ødelagt renomme i Dagbladet.

Og selvfølgelig, om man visste at han var spion, kunne man benytte ham til å plante lekkasjer. I begge tilfeller ville det øke hans troverdighet i øst at han kunne bruke pengene selv i stedet for å få dem beslaglagt, som det ville øke troverdigheten hans at han ble overvåket. I en slik setting er det også vanlig å skape en økonomisk krise i dekkhistorien, som skal sannsynliggjøre tjenesteiveren.

Uklarheten rundt dette gjør at media bør være svært varsomme med å konkludere saker der verken de eller deres kilder har et helhetlig bilde. I den mye omtalte Liste 1 om mistenkte landssvikere under krigen, fins både reelle landsvikere og reelle helter som spilte dobbelt. Det var også grunnen til at jeg i artikler (og også Dagbladets ledere) advarte mot ukritisk publisering av lista. Samme argument kan benyttes om Bøe. En kildes versjon er ikke nødvendigvis den sanne helhet.

Et poeng vil jeg peke på. For å drive spill på dette nivået kreves en briljant hjerne. På regjeringsbildet som illustrerer Dagbladets oppslag, ser jeg bare to med denne type briljans. Det var Trygve Bratteli, som briljansen til tross manglet formell akademisk pondus. Den annen er Gunnar Bøe, lynende intelligent, sosialist, motstandsmann og nær bekjent av Einar Gerhardsen i krig og fred. Han ville kunne gjennomføre både en dobbeltaksjon, og spille den forfulgte i POTs intetanende overvåking av ham.

Og Einar Gerhardsen; som Dagbladet skriver, hvis han hadde visst at Gunnar Bøe var spion, ville han kastet ham ut. Einar Gerhardsens åpenhet overfor KGB satte ham selv og hans kabinett i en unik posisjon til å oppnå en troverdighet som ikke noe annet av NATOs medlemslands regjeringer var i nærheten av. Det vil være rart om ikke NATO spilte på den muligheten, når det var en god måte å avverge krig på.

 

Fotnote 3: Einar og Werna Gerhardsen, og hva visste Einar?

Flere dokumentarverk fra den kalde krigens tid forteller om at Einar og Werna Gerhardsens åpenhet overfor KGB satte grå hår i hodet på POT. KGB-agenter gikk inn og ut av hjemmet deres, en østkantleilighet av beskjeden standard, og de lekte med statsministerens barn.

Jeg beundrer Gerhardsen for hans valg av krigsforebyggende strategi. Det fins ingen troverdighet i antydningene om at han var naiv i forhold til KGB. Dette var nøye gjennomtenkt, og det hadde en eneste hensikt, bygge ned spenningen mellom øst og vest.

Strategien må ha vært trygt forankret på øverste politiske nivå i NATO. General Dwight D. Eisenhower var amerikansk president fra 1952-61, og en av verdens største militærstrategiske tenkere, som dessuten hadde nær kontakt med Gerhardsen og den norske regjeringen. Han var et strategisk geni, absolutt ingen dåre.

Om Einar Gerhardsen åpenhet overfor KGB ikke hadde vært drøftet/vurdert med Eisenhower, ville de tette uformelle båndene til KGB aldri funnet sted. Til det var informasjonsutvekslingen mellom Norge/NATO og USA/NATO alt for høyt gradert.

Gerhardsen kunne ikke overlevd som statsminister, og kanskje ikke som menneske, om han hadde pleiet uautorisert kontakt med KGB-spioner. Det er i grunnen rart at alle forfatterne som har skrevet om dette, ikke dveler ved noe så åpenbart.

Derfor ville også Gerhardsen vært mannen å spille på for å plante gradert informasjon i øst. Og hvem annen var bedre til å gjennomføre et slikt spill, enn den lynende intelligente Gunnar Bøe.

Men dette vet jeg like lite om, som Mitrokhin vet om troverdigheten på sitt kildemateriale. Jeg minner igjen om uskyldspresumsjonen.

Håkon Lies anstrengte forhold til Einar Gerhardsen er en sak for seg. På det sikkerhetsnivået vi her snakker om, er det lite som taler for at Håkon Lie skulle vite noe. En generalsekretær i Arbeiderpartiet har ikke behov for å vite slikt.

I KGBs øyne ville bråket mellom Håkon Lie og Einar Gerhardsen, samt mishaget mot den mer østvennlige fløyen i Arbeiderpartiet, styrke denne fløyens troverdighet i KGB, på samme måte som POTs overvåking ville styrke troverdigheten til Gunnar Bøe.

Dagbladet gjengir skjulte kilder som mente Gerhardsen behandlet Gunnar Bøe for mildt. Et alternativ kan like godt være at Gerhardsen hadde et mer komplett bilde enn disse anonyme kildene.

Så, hvorfor ikke la døde hvile i fred? En gjennomgang av vår nære historie kan utmerket skje uten å rette mistanke mot mennesker som ikke kan forsvare seg. Dessuten, på grunn av den nye øst-vest-spenningen fins argumenter for fortsatt hemmelighold rundt vår nære kalde krigs-historie.

 

Fotnote 4: Tillit til Marie Benedicte Bjørnland, PST-sjef siden 2012

Da Dagbladet etter intervjuet med Kåre Willoch, krevde innsyn i POTs overvåkingsmappe om Gunnar Bøe, rådet jeg Bjørnland til å avslå henvendelsen. Slikt innsyn ville ikke bidra med økt kunnskap om KGBs etterretningsmetoder, og hun ville rokke ved grunnleggende rettssikkerhetsgarantier ved å offentliggjøre overvåkingsmateriale som ikke kan etterprøves.

Hun fulgte ikke rådet mitt.

Nå er terror en reell trussel og et hovedfokus for PST. Norske borgere bes om å være oppmerksom, og dele bekymringer med PST.

Jeg har selv ved ett tilfelle (sent 70-tall) skrevet en bekymringsmelding til Forsvarets etterretningstjeneste. Mitt utgangspunkt den gang var at aktuell myndighet burde sjekke vedkommende ut av bekymringen, hvis den likevel ikke var reell. Hva som skjedde, vet jeg ikke, og hadde heller ikke behov for å vite. Det jeg gjorde den gangen, var i tillit til at rett myndighet ville ivareta vedkommendes rettssikkerhetsgarantier. (I dag er jeg mindre sikker på om man tok slike hensyn den gangen).

Nå er vi der igjen, at vi kanskje må rapportere om bekjente som kan tenkes å lefle med terror i ord, planer og handling. Det må vi gjøre i tillit til at PST håndterer slike henvendelser varsomt, sjekker eller sjekker ut. Å dumpe ubearbeidet materiale i en sensasjonspreget redaksjon noen år eller tiår etter, bryter fundamentalt med den tillit vi må ha til de hemmelige tjenester.

PST og Benedicte Bjørndal vet at de ikke sitter med hele bildet av hva Gunnar Bøe har gjort, eller for hvilken makt han eventuelt har gjort noe. Hun vet at det han og evt. Regjeringen gjorde for NATO med høyeste gradering ikke ville tilflyte POT. Likevel velger de å ofre hans ettermæle. I mine øyne har Benedicte Bjørnland dermed brutt med den tilliten hennes embete krever. Hun bør gå av. Inn til så skjer, ber jeg hver enkelt varsler vurdere om PST har den nødvendige tillit i samtid og framtid med dagens løsmunnede kultur.

Lund-kommisjonen avslørte ulovlig overvåking og overvåking ut av proporsjon. Den enkelte fikk innsyn i sine mapper og mye rart ble avdekket. Uansett skyld eller uskyld er det lite tillitsvekkende at PST dumper disse mappene i redaksjonene.

***


 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no