...

Katrine Hellum-Lilleengen slåss for dykkernes menneskerettigheter

Nordsjødykkerne mener at staten ikke gjorde nok for å sikre deres liv og helse. Nær 100 prosent av dem ble skadd etter få års dykking. Nå står slaget i menneskerettighetsdomstolen EMD i Strasbourg. Advokat Katrine Hellum-Lilleengen ved LOs juridiske avdeling er Stigmavaktas gjest i sakens anledning.

Hun har variert advokaterfaring, men menneskerettigheter er hennes spesialfelt. Hun har blant annet arbeidet fem år ved FNs menneskerettighetskommisjon i geneve. Hun har hatt ansvaret for menneskerettighetsaspektet i dykkersaken for alle rettsinstanser. Gjennom dette arbeidet har hun holdt motet oppe blant mang en desillusjonert dykker.

Merk spesielt: I teksten er det lagt inn lenker til relevante artikler om temaet. Jeg understreker at disse lenkene er lagt til av meg. Katrine Hellum-Lilleengen har ikke godkjent lenkene, og kan heller ikke lastes/æres for innholdet i de artiklene det er lenket til.

Terje Marøy

 

Nordsjødykkernes sak for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg

EMD antar ca 1 % av klagene den mottar mot Norge til behandling og åpen høring. Dykkernes sak ble antatt til behandling og høringen ble avholdt 18. september 2012.

Tekst: Advokat Katrine Hellum-Øren, LOs juridiske avdeling


 

 

 Katrine Hellum-Lilleengen talte dykkernes sak i Strasbourg


Bakgrunn

Mange av nordsjødykkerne som bidro til starten på det norske oljeeventyret fra slutten på 60-tallet er skadet og uføre som følge av dykkingen. En offentlig oppnevnt granskningskommisjon (kalt Lossius-kommisjonen) publiserte sin rapport om "Pionerdykkerne i Nordsjøen" i 2003. Kommisjonen konkluderte med at "Samlet sett er det etter kommisjonens mening mye som taler for at staten har et rettslig ansvar og derfor bør bære det økonomiske ansvaret for skader som en del dykkere har pådratt seg som følge av dykkingen i Nordsjøen og skader som kan komme til å utvikle seg (senvirkninger)."

Basert på kommisjonsrapporten, forsøkte dykkerne gjennom politiske forhandlinger å oppnå full erstatning fra staten for skade og tap som de var påført som følge av dykking på 70- og 80-tallet. Politikerne innrømmet dykkerne en gradert kompensasjonsordning men henviste dem til rettssystemet med kravet om full erstatning. Siden 2006 har skadede og uføre nordsjødykkere forfulgt erstatningskravet mot staten i Oslo tingrett hvor de vant frem med ansvar for staten på objektivt grunnlag, og i Borgarting lagmannsrett og Høyesterett, hvor de ikke fikk medhold på grunn av statens angivelige manglende tilknytning til dykkervirksomheten.

 

 

Fra Oslo tingretts behandling; fv Advokat Eirik Johnsrud - Ness Lundin DA, Offshoredykkerunionens(ODUs) leder henning O. Haug, advokatfullemktig Anne Kobbe, Leif Johansen dykker - saksansvarlig Industri Energi, advokat Katrine Hellum-Lilleengen, LO-advokat Eyvind Mossige

 
Etter at dykkernes krav ble avslått i Høyesterett, klaget de saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) i april 2010.


Menneskerettsbrudd

Under hele saken for de nasjonale domstolene har Nordsjødykkerne hevdet at staten ikke har overholdt forpliktelsene i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) ved at den, til tross for kunnskap om den ekstraordinære risikoen dykkerne ble utsatt for ved pionerdykking helt ned til 250 meter under havets overflate, ikke iverksatte tilstrekkelige tiltak for å begrense faren for skade og tap av menneskeliv (EMK artiklene 2 om retten til liv og 8 om retten til personlig integritet/helse).

  • Det har blitt vist til at staten, for å gi tillatelse til prøveboring, krevde dokumentasjon for at dykkere kunne vedlikeholde og reparere rør ned til over 400 meter under havets overflate, og således var årsaken til at det ble iverksatt livsfarlige og åpenbart helseskadelige testdykk helt ned til 504 meter.
  • Videre ble det vist til at staten ikke satte et minstekrav for dekompresjon av dykkerne til tross for at sakte dekompresjon er den viktigste faktoren for å sikre dykkernes helse og liv under dykkingen, og at raske dekompresjonstabeller var en konkurransefaktor blant dykkernes arbeidsgivere.
  • Videre ble det vist til at arbeidsmiljøloven fra 1977 som skulle beskytte alle arbeidstakere gjorde unntak for dykkerne, at det ikke ble vedtatt tilstrekkelig lovgivning for å sikre dykkernes arbeidsvilkår, og at det manglet tilsyn med at de reglene som fantes ble overholdt.
  • Det ble også stilt minimale krav til dykkernes utdanning, til tross for dykkerne var helt avhengig av sine arbeidskollegaers kompetanse for å overleve. Dessverre førte manglende kompetanse til fatale ulykker i Nordsjøen.
  • Når ulykker inntraff, ble det heller ikke gjort tilstrekkelige undersøkelser for å finne årsaken til ulykkene, noe som medførte at feilene ikke ble rettet opp.
Høyesterett fant likevel at staten hadde gjort det som krevdes ut fra datidens kunnskap.

Dykkere, advokater og støtteapparat foran menneskerretighetsdomstolen i Strasbourg og hjelpere. Foto: Martin Steen - Industri Energi.

 
 

 

Høring i Menneskerettsdomstolen

EMD antar ca 1 % av klagene den mottar mot Norge til behandling og åpen høring. Dykkernes sak ble antatt til behandling og høringen ble avholdt 18. september 2012. Det temaet EMD viste særlig interesse for, var statens manglende tiltak i forhold til dekompresjonstabellene.

På 70- og 80-tallet opererte dykkerselskapene i Nordsjøen med svært varierende dekompresjonstabeller. Tabellene, hvis hastighet på dekompresjon etter hvert dykk hadde vesentlig betydning for om dykkerne pådro seg trykkfallssyke, ble hemmeligholdt av dykkerselskapene. Staten foretok seg lite eller ingenting for å skaffe seg innsyn i tabellene eller sette en minstestandard, før standardiserte, konservative dykkertabeller trådte i kraft i 1991.

Lossius-kommisjonen ...

... uttaler om dekompresjonstabellene at (sitat) "Først og fremst er det dekompresjonstabellene som har vært og er gjenstand for diskusjon. Sentralt her står hastigheten på tabellene (hvor fort oppstigning kan skje) og bruk av forhøyet O2 -innhold i pustegassen for å forkorte oppstigningstiden. Tidsfaktoren er viktig da formålet med tabellen er å bringe dykkeren opp til normaltrykk uten skader, samtidig som en for langvarig dekompresjon kan være svært ukomfortabel for dykkeren. For den kommersielle dykkingen i Nordsjøen var dessuten tidsfaktoren en konkurransefaktor mellom dykkerselskapene - det selskapet som hadde de raskeste tabellene, ble i mange tilfeller også tildelt dykkekontraktene. Hensynet til dykkernes helse sto derfor i motsetning til sterke kommersielle interesser. Denne problemstilling var vel kjent for oljeselskapene, dykkerselskapene, dykkerne selv, dykkerleger og for norske myndigheter."(Sitat slutt).

EMDs avgjørelse i saken er ventet en gang i første halvdel av 2013.

***

 

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no