...

 

Høydehusforbudet er uetisk

Da idrettsforbundet innførte forbud mot høydehus, fikk de ros for ikke å bevege seg i en etisk gråsone. Forbudet er diskriminerende, og følgelig etisk beksvart.

Av Terje Marøy, fhv ungdomstrener på sykkel

 

Antidoping Norges styreleder Valgjerd Svarstad Haugland og daglige leder Anders Solheim skrev artikkelen ”Høyt spill om idrettens verdier” i VG 10. Oktober. Artikkelen er god oppsummering av debatten rundt høydehusforbudet i Norge, og det etiske grunnlaget for den. Deres oppsummering representerer samtidig det syn som VG og Dagbladet har forfektet, særlig i kommentarene til Truls Dæhli og Esten O. Sæter.

 

Antidoping Norges styreleder Valgjerd Svarstad Haugland og daglig leder Anders Solheim forsvarer høydehusforbudet.

 

Bruk av høydehus er for øvrig tillatt både i  det internasjonale antidopingbyrået WADA, og i verden for øvrig.

Men det hefter en vesentlig mangel ved nevnte artikkel som med hele debatten; moralen stenger for de etiske utfordringene. Min artikkel her blir også Stigmavaktas innspill i den høringsrunden som nå pågår.

 

 Ulike syn i idretten; faksimile BA

Friidrettsforbundets visepresident Tore Hordnes (til høyre), her i samtale med generalsekretær Kjetil Hildeskor, er klar på at det særnorske høydehus-forbudet må oppheves. Foto: Jon Wiik, ANB

Friidretts-ja til høydehus

Tidligere i høst gikk skiskytterforbundet inn for å oppheve forbudet mot høydehus. Friidrettsforbundet gjør snart det samme.

 

Diskriminering

I debatten pekes det på verdien av at Norge ikke setter medaljer foran etikk. Men høydehuset handler ikke om det. Forbudet er med på å hindre at andre enn landslagsutøverne skal vinne medaljene. Og den tanken finner jeg ingenting sympatisk ved.

En fattig student, eller en forsørger utenfor landslagene, kan ikke dra på høydesamling i 3000 meter ved sveitsiske ferieparadis. Det kan de mest talentfulle ungdommene etter at de er tatt opp på rekruttlag og landslag. De som ikke er så tidlig utviklet, som gjennom årene har ligget topp 20 i stedet for topp tre, legger ned like mye treningsarbeid. Men de får konsekvent et dårligere tilbud.

Disse må slite seg opp på egenhånd. Når de kommer på henimot maksimalt nivå, vil de oppleve at  ressurssterke konkurrenter setter seg på fly, koser seg på breen, og kommer tilbake med oppfrisket blod og nytt forsprang. Høydehuset kan kanskje bøte på noe av dette.

Fair play skal sikre like konkurransevilkår. Forbudet er med på å hindre nettopp dette.

 

Løsrevet fra økokoniske og sosiale klasser

Nettopp en klasseløs idrett er norske sportsmiljøers kanskje aller viktigste verdi. Forbudet rokker også ved den dimensjonen.

 

Internasjonalt …

… har man tatt konsekvensen av dette. På flatbygdene i Øst-Europa fins ungdommer med de samme drømmer som våre ungdommer har. Drivkraften er kan hende enda sterkere, fordi prestasjonene kan gi dem et bedre liv, sågar på samme nivå som vi i vår velstand tar for gitt.

Så langt har disse gjerne utliknet vårt rikmannsforsprang gjennom skadelig doping. Heldigvis har bedre testmetoder etter hvert vunnet i kapp med mye av uvesenet.

Men fortsatt har mange av disse ingen mulighet til å kompensere for norsk rikmannsvelde. Med lønnsnivå på 50-100 dollar i måneden for folk som har arbeid, blir det lite en ivrig fader kan bidra med for å sende en håpefull sønn til St. Moritz.

Høydehusene i øst har gjort det mulig å utlikne det norske luksusforspranget, skapt av norsk idretts rike onkler og oljerikdom. Slik sett er høydehusene der et viktig verktøy mot doping, mens vi i Norge kaller det etisk gråsone.

 

Rettslig tvilsomt

Idrett er også arbeid for de som er i toppen, og for de som vil komme dit. Et system som gir forskjellig mulighet for rike og fattige idrettsmiljøer utfordrer grunnleggende rettighetstenkning, både i forhold til menneskerettigheter, og i forhold til norsk antidiskrimineringslovverk.

Jeg er ikke sikkert at forbudet ville stå seg om en ung utøver hadde prøvd det i retten. Poenget er imidlertid at norsk idrett ikke bør utfordre tenkningen bak slike overordnede rettsprinsipper.

 

Opphevelse av forbudet

I de miljøer som har igangsatt denne debatten nå, diskuteres et begrenset forbud, der bruken styres av olympiatoppen. Den tanken fører ikke annet sted enn fortsatt diskriminering, og dermed de samme etiske utfordringene som jeg her har nevnt..

Fjernes forbudet, bør det være opp til enhver myndig person om han vil benytte huset.

Idrettens oppgave i så måte er å utarbeide grundig faglig veiledning, slik at bruken ikke gjør mer skade enn gagn.

Det er reist spørsmål om høydehuset har en effekt. Nå er det kjent i idretten at tro kan flytte fjell. Men dette er et fagspørsmål som hører hjemme på en annen plattform enn den etiske debatten om forbudet.

 

Konklusjon

Hensyn til fair play og høyverdig etikk, tilsier at utøvere skal ha like utviklingsmuligheter, uavhengig av sosial stand og økonomiske ressurser. Det fordrer avvikling av det særnorske høydehusforbudet, som gir særnorsk diskriminering av norske utøvere.

***

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no