...

FORORD

Kjære leser

VG har flere lesere på en dag enn stigmavakta.no på ett år. Ønsker du at flere skal se denne artikkelen, må du benytte deg av det gamle kjedebrevknepet. Send lenka ...

http://stigmavakta.no/hXGXCm27zSZX.6.idium

... til fem av dine venner, med oppfordring til å sende den videre. Benytt gjerne sosiale medier i tillegg. Bare slik er det mulig å balansere VGs oppslag.

Eksterne redaksjoner kan benytte artikkelen vederlagsfritt, mot å referere til stigmavakta.no

Artikkelens levetid: Stigmavaktas motto er dette: "Ingen skal dømast for sine feil, men evna til å rette dei." Denne artikkelen blir fjerna når VG har skværet opp med John Arne Riise og fjernet saka fra sine nettsider.

Se også; VG-sporten: Keiser uten klær, om ytringsfrihet i idretten

Terje Marøy

 

Mobbeteknikker i VG-sporten

Ofte ser vi at tabloidjournalistikken benytter mobbeteknikker mot sine ofre. Et nylig eksempel er måten VG-sporten utviklet kommentaren om John Arne Riise.

MEN; VG-sporten har ikke mobbet Riise. Det skyldes at de etter få dager avblåste kampanjen, i motsetning til hva Dagbladet har gjort i Vucicevic-saken.

Tekst: Terje Marøy

 

 

Neida, det er ikke John Arne Riise, men VG-sporten som er avkledt etter mobbehandlingene sine. Foto; Digitalsport/Aftenposten

 

Når landets fremste avisredaksjon kraftsamler, er det vanskelig å tro at ordvalg og presentasjon kommer av vanvare. VG er profesjonalisert i detalj. De vet hvilken virkning ordvalg har på den omtalte og leserne. De vet hvordan ordenes valør former meningene i saken. Men i sin selvforherligende boble, hender det alt for ofte at sakene bikker over.

I stedet for å opplyse, bedriver avisene rein mobbing. Et særtrekk i moderne journalistikk, er at aktørene, folkedommerne i den fjerde statsmakt pressen, sjelden kritiserer overgrep i egne rekker. Jeg kan heller ikke se at de har beklaget overgrepene i mobbesaker der de har tatt feil.

Først en generell betraktning.

Skummelt vås
De fleste har sikkert registrert det. Når pressen skriver om ting vi lesere enkeltvis har greie på, er innholdet særdeles omtrentlig, ofte reint vås. Likevel tror vi de samme journalistene når de skriver om andre forhold som vi ikke kjenner detaljene i.

Skummelt blir det når medias omtrentligheter setter dagsorden. Journalistene bruker sine egne unøyaktige fremstillinger, til å innhente kommentarer fra mediekåte politikere og intetanende maktmiljøer. Ballen ruller, etter hvert ukontrollert, til stor skade for ofrene. I Tore Tønnes tilfelle ble mobbingen fatal. Da det ble klart at det ikke fantes en Tønne-sak, var mannen allerede død.

 

 Bilde fra VG-oppslaget 9.9.2012

VGs sportskommentator Truls Dæhli.

 

Mobbeteknikkene brukt mot John Arne Riise har neppe slikt potensial. Men saken er godt egnet til å belyse uetiske arbeidsmetoder, som ville vært straffbare om de hadde vært brukt på redaksjonens egne medarbeidere. Allerede der burde en profesjonell redaksjon stoppe opp.

Er det redelig å bruke metoder mot folk utenfor huset, som ville vært straffbare internt? De fleste vil vel ha et annet syn enn VG-sporten på det spørsmålet.

Hvem er Truls Dæhli?
Sportsinteresserte vet godt hvem Truls Dæhli er, men de fleste av stigmavakta.no's lesere kjenner ham ikke. I følge Wikipedia er han journalist og sportskommentator i VG. Inntekten hans er vel en million kroner i året, hvis man legger ligningen for inntektsåret 2009 til grunn. (Inntekten har ikke betydning for mobbehandlingene, men i nyere VG-journalistikk er det ofte et poeng å trekke fram hva folk tjener, uten at jeg skjønner hvorfor).

Jeg har med interesse og fornøyelse lest de aller fleste kommentarene Truls Dæhli har skrevet. Så lenge de er sportsfaglig, eller for den saks skyld følelsesmessig fundert, er de både greie og gode. Når det gjelder dypere verdiforståelse er det vanskeligere å vite hva han står for.

I høydehusdebatten har han (som altså selv tjener godt) gått inn for systematisk diskriminering av fattige utøvere. Disse har ikke råd til å bo og trene på feriesteder i høyden. Etter Dæhlis og norsk idretts mening skal de heller ikke få trene i høydehus for å utlikne forspranget de privilegerte skaffer seg gjennom høydetrening. Det Dæhli kaller etisk gråsone er heller beksvart etikk med motsatt fortegn.

Han har også vært taus om idrettens straffesystem. Før siste idrettsting ba jeg personlig om at Dæhlie burde være oppmerksom når straffereglene skulle debatteres og justeres. Henvendelsen er ikke fulgt opp, så jeg aner ikke hva VG-sporten mener om idrettens straffesystem. Se egen tekstboks om temaet. Men det er mulig at idrettsungdom er så fæle at de må straffes hardere enn annen ungdom for relativt bagatellmessige forhold.

 

Kommentatorer ofte lurt

Ofte er kommentatorene selv ofre. Omtrentlige reportasjer, følges opp av vridde kommentarer som setter kommentatoren selv i et underlig lys. Som da stjernekommentator Fritjof Jacobsen uten selv å vite det tok til orde for segregering av funksjonshindra mennesker, og ga støtte til et system som vil bli avviksregistrere en funksjonshindra far om han skulle ta med sønnen sin på fotballkamp. Eller slik Marie Simonsen (Dagbladet) kom i skade for å gjøre i Schenken-saken, hun bommet grovt fordi hun stolte på egne journalister framstilling.

I VG-sporten skjer det motsatte. En overdose synsing fra toppkommentatoren, ledet til mobbejournalistikk i redaksjonen.

 

Nasjonaltufsen?
Neida, tredje verdenskrig brøt ikke ut 9. september i år. Det var bare en aldrende kommentator som mente at en litt ubetenksom twittermelding fra en fotballspiller fortjente å bli imøtegått. VG-sporten mener tre helsider, hvorav hele forsiden, er stedet for dette. I de fleste sammenhenger ville man betraktet dette som over kill. For det var nettopp drap det handlet om, et karakterdrap.

Men sjøl om VG-sporten inne i sin beskyttede boble mener at saken fortjener en slik presentasjon, så har verken Dæhlie eller sportsredaksjonen mobbet Riise. Det skyldes at punktum ble satt etter få dager. Men overgrepet består av flere mobbehandlinger, som gjentatt over tid vil være mobbing.

Derfor tar jeg meg tid til å påvise disse.

 

Mobbehandling 1: Opphaussing leder til bakvaskelse
Mobbing slår alltid hardest når man griper et forhold ved offeret sjøl, som man deretter legger sine egne meninger på, for så å hausse saken ut av alle proporsjoner.

Det har i mange år vært et anstrengt forhold mellom Riise-familien og en liten del av fotballmiljøet i hjembyen. Mange grunner fins til dette, og John Arne Riise bærer ikke skylden for dette. Verst i så måte var etter min mening da klubben med ulovlige midler nesten klarte å stanse den da unge tenåringen Bjørn Helge Riises fotballkarriere.

Twitter er et sted for de kjappe og kanskje ikke alltid like saklige kommentarer. Selv garvede politikere er ubetenksomme der. Å dra en sak fra Twitter ut i en seriøs avis, og gjennomføre en karakterslakt er nettopp eksempel på en særdeles brutal mobbetekninkk. Man klarte å gjøre mobben, redaksjonen og mange av leserne, negativt innstilt mot en person de ikke kjenner. Leserne har heller ikke grunnlag for å mene noe om de motsetningene som John Arne Riise frustrerte ut på sin twitterside.

VG-mobberne lykkes. Den øyeblikkelige respons viste at Riise fort ble isolert og stående igjen som skurken. Kommentarene ute blant folk ble etter hvert ille. Kommentarer fra mannen i gata viste at bakvaskelsene allerede var i full gang. Derfor var det opp i elendigheten bra at avisens kommentarfelt ble stengt for eksterne kommentarer. Men for riktig å gni inn folkemeningen, ber VG uinformerte mennesker stemme over Riise. Stemmeurnen ligger fortsatt på nett, og viser at 73 prosent ignoranter underbygger Dæhlis kritikk. De er uvitende, nettopp fordi det er VGs voldsomme trykk som former oppfatningene.

Ofte er beskyldningene hver for seg så beskjedne, "at dette må den omtalte tåle". Og det må de fleste av oss. Mobbingen ligger ikke nødvendigvis i de enkelte påstander eller beskyldninger, men i det voldsomme trykket, som f.eks ni sider i landets største avis.

 

Mobbehandling 2: Møkkagraving
Første dags tre-sider, ble fulgt opp med møkkagraving dagen etter. Tre-sideren har nå vokst til ni sider. Min mentor i faget mobbing fra den tid jeg jobbet i fagbevegelsen, var gamle Kreditkassens bedriftslege Bjørnar Brændeland. Han sa det slik: - Graver du etter møkk, finner du møkk hos alle. Men det sier ingenting om hva slags menneske personen er.

Den mest ekstreme mobbehandlingen ble ført i pennen av journalist Jostein Overvik i VG-sporten 10. september, s 6.

Overskriften lød: Ni år og syv stormer

For folk flest vil det være en ellevill suksess om man bare har gjort seg skyldig i syv tåpeligheter på ni år. Jeg kan ta et hvilket som helst VG-eksemplar og påvise sju tabber hver eneste dag. Altså er selve proporsjonen i oppslaget helt på trynet.

Men ikke engang de sju stormene er å laste John Arne Riise. VG gir bare det inntrykket. Forresten er det heller ikke storm i flesteparten av disse vannglassene. Men det kamuflerer VG ved å gjengi små faksimiler under overskriftsbokstaver så store at det bare blir plass til 12 tegn på ei bredside.

 

Mobbehandling 3; Mistenkeliggjøring
Mobbeteknikken møkkagraving handler også om mistenkeliggjøring. Dette prøver VG-sporten på med å konfrontere fotballforbundet om mulige straffbare forhold, (i forhold til idrettens straffesystem), sitat : "- Risikerer han noe form for straff?" For riktig å understreke poenget, har man også knyttet straffespørsmålet til en krigsoverskrift: Rise gir landslaget "Feil Fokus". Denne gang med skriftstørrelse ni tegn over halvannen side, med undertittel "Men NFF straffer ikke backstjernen".

Her benytter VG-sporten sin egen mobbejournalistikk i et forsøk på å få forbundet til å eskalere saken enda mer. Presentasjonen gir leserne en oppfatning av at skurken egentlig burde straffes. Hva VG egentlig sjøl mener, se egen rammesak.

 

Mobbehandling 4; Dvele ved fortiden
Jeg nevnte stemmefunksjonen. Fortsatt kan leserne stemme over Riise, basert på mobbejournalistikken. Dermed dras negativiteten ut i tid, noe som gjør avstemmingen i seg sjøl til en mobbehandling tenderende til mobbing. Møkkagravingen som er nevnt ovenfor er også et element i denne type mobbeteknikk.

I andre saker vil journalistenes faktabokser fungere som mobbing. I en føljetong blir tidligere oppslag gjengitt i en kortpresentasjon uten premisser. Når disse er usaklig negative, blir "faktaboksen" (med eller uten fakta) en vedvarende mobbing. Likeså når feilaktige eller overdrevne reportasjer blir liggende på nettet i årevis.

 

Bevisst mobbing?
Innledningsvis legger jeg premisset at VG i sin presentasjon vet nøyaktig hva de gjør. Redaksjonene kjenner ordenes, bildenes og typografiens valør, og de vet hvilket inntrykk presentasjonen gjør på leseren. Jeg leser selv VG-sporten hver dag, og jeg får meg ikke til å tro at de er ubevisste om et så alvorlig samfunnsproblem som mobbing. Se egen rammesak om mobbing i media.

Likevel må jeg ta høyde for hva all mobbeforskning viser. Mobberne er ofte ikke selv klar over at de mobber.

Truls Dæhlie hadde behov for å karakterisere John Arne Riise. Hans konklusjon ble selvforherligende tufs. Jeg føler intet behov for å beskrive Dæhli, men VG-sporten har i denne saken fremstått med omnipotent pompøsitet, eller kan hende grandiose vrangforestillinger. Uansett ser man enda et eksempel på at den som sitter i glasshus skal være varsom med å kaste stein.

 

 ***

 

Kjente medie-mobbesaker

Anne Alstad mobbet fra stillingen som helsedirektør. Fasit; ingenting klanderverdig.

Tore Tønne mobbet til døde. Fasit; intet galt i forholdet mellom Tønne og Kjell Inge Røkke. Muligens var han en del av tilsvarende misforståelser om politisk etterlønn, som det Magnus Stangeland er frifunnet for i retten. Forelegget til advokatfirmaet BAHR hadde ingenting med Tønnes handlinger å gjøre, det var deres bokføringsfeil.

Manuela Ramin-Osmundsen, et par mindre kritikkverdige forhold som for folk flest ikke får karrieremessige konsekvenser. Mobbeteknikk opphaussing og møkkagraving.

Jan Birger Medhaug, KrFs supermann i Rogaland fikk sin politiske karriere gruset. Fasit, ingenting å klandre.

Mika Myllylä, tatt for doping. Men han fikk aldri fred for norske medier, før han tok saken i egne hender. Selvmord.

Erik Schenken; mobbet til uførhet av media for en feilvurdering. Nylig tilkjent erstatning i lagmannsretten for yrkesskade, posttraumatisk stressyndrom som følge av mobbing i media. I en annen sak er Dagbladet dømt til å betale ham en million kroner i erstatning etter mobbingen av ham. Ankesaken kommer opp til våren.

Schenken-saken er spesiell. Han har våget å ta til motmæle. Redaktører går på refleks inn med støtte til Dagbladet. Saken kan imidlertid berge norsk journalistikk. Det er ikke mening i at ordets spesialister skal kunne holdes fri for utsagn som amatører kan stilles til ansvar for. Håpet er at saken kan bidra til mer edruelighet i redaksjonene.

Selvmord: Forøvrig bør Presseforbundet og fagmiljøene hver for seg snarest initiere en undersøkelse om hvorvidt mange av Norges vel 500 selvmordsofre har vært medieeksponert før den fatale handlingen. Jeg frykter at det her fins mørketall.

Terje Marøy



***

 

Slik svarer VG

Stigmavaktas kommentar til svarene vil foreligge så snart jeg har tid. Men jeg noterer meg at en avis som står i front når det gjelder oppfatninger rundt ytringsfrihet, som i karakturene om Profeten, ikke har en oppfatning når det gjelder å straffe idrettsutøvere for ytringer.

Slik svarer Trond Johannesen, avdelingsleder i VG-sporten (papir).

Spørsmål:
1. Har VG beklaget overfor John Arne Riise at dere blåste saken ut av proporsjon.
2. Hvordan vil VG-sporten kvalitetssikre tekster og presentasjon, for at mobbeteknikker ikke skal bli brukt i framtida?

Spørsmål 1 og 2: Her trekker du konklusjoner som gjør at det blir vanskelig/håpløst for meg å gi et svar på et faktabasert grunnlag. Dersom jeg skal kunne svare forutsetter det at grunnlaget for spørsmålet er riktig.

3. Dere spurte fotballforbundet om mulige straffereaksjoner mot John Arne Riise. Hvorfor stilte dere dette spørsmålet?

Spørsmål 3: Vi spurte altså om han risikerte en form for reaksjon. Spørsmålet er stilt med bakgrunn i  NFFs oppgjør med det de selv mener har vært en ukultur på landslaget, at de få uker tidligere hadde «kurset» spillerne i bruk av sosiale medier – og at de ga uttrykk for at de ikke likte tidspunktene John Arne Riise sendte disse twittermeldingene på. Med andre ord kunne han ha brutt et internt regelverk.

4. Mener VG-sporten at Riise burde vært straffet?
5. Hva mener VG-sporten om bøtesystemet i norsk fotball?
6. Omtalt i VG-sporten: Hva mener VG om straffene mot Steffen Iversen for fingerbruk, og Marcus Pedersen for ufine gester?
7. Omtalt i VG-sporten: Hva mener VG-sporten om at Rio Ferdinand straffes med tilsvarende en halv million kroner for å ha kalt Ashley Cole for sjokoladeis, som betyr sviker?
8. Omtalt i VG-sporten: Hva mener VG om at FIFA har ilagt Adrian Mutu tilsvarende over 100 millioner kroner i bot for bruk av kokain.

Spørsmål 4-8: VG-sporten, som helhet, har ikke tatt noe standpunkt knyttet til de spørsmålene du stiller.

 


 

***

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no