...

Pionerdykkerne skal høres i Strasbourg

Menneskerettsdomstolen (EMD) har åpnet høring i pionerdykkersaken mot den norske stat. Etter høringen vil EMD avgjøre om saken skal tas opp til full rettsbehandling.

 

 

Nordsjødykkere (Foto: Falch, Knut/NTB scanpix)

 

- Svært pinlig at velstanden i verdens rikeste land er tuftet på menneskerettighetsbrudd, sier Henning O. Haug i Offshore Dykker Unionen (i midten). Fv. adv. Erik Johnsrud, ODU-leder Henning O. Haug, IE-leder LeifSande og IE-advokat Eyvind Mossige. Foto: Falch, Knut/NTB scanpix 

 

Av Terje Marøy

Mens stadig flere av dykkerne dør, venter de gjenlevende på at strek skal settes for dykkersaken. Etter seier, tap og tap i tingrett, lagmannsrett og høyesterett (se sammendrag), ligger saken nå i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Med støtte fra fagforbundet Industri Energi har Offshoredykkerunionen ODU drevet saken fram i det norske rettsapparatet siden 2004. Prosessansvaret har Advokatfirmaet Ness Lundin DA.

 

Høring

 

EMD er organisatorisk undrlagt Europarådet og har sete i Strasbourg, Frankrike

Med en restanse på flere titusener av saker, er det bare en svært liten andel som blir behandlet i selve domstolen og pådømt. De fleste sakene avvises direkte, av kapasitetshensyn eller fordi de menneskerettslige problemstillingene lar seg lede ut av andre kjennelser i domstolen.

Når saken er tatt opp til høring, er det i seg sjøl svært oppmuntrende for pionerdykkerne. Det er et signal om at domstolen finner de rettslige problemstillingene interessante og prinsipielle. Uten sammenligning forøvrig var det dette som skjedde med saken om krigsbarna. Selv om den saken ikke nådde selve domstolen, var premissene i høringen slik at barna (nå godt voksne) fikk betydelig medhold, uten at staten ble direktre dømt.

Høringen vil avgjøre om dykkerne får full domsbehandling.

 

Kort arbeidsliv

Dykkerne holder staten ansvarlig for at nær 100 prosent av pionerdykkerne fikk alvorlige yrkesskadser etter kort tid i yrket. Mange av dykkerneknakk etter få år, et fåtall holdt ut i mer enn 10 år. Det er altså belastningen gjennom et fjerdedels yrkesliv som har ødelagt helsa deres. Det gjør om mulig bildet enda alvorligere enn det som framkommer av de tørre statistikker.

Personlig, etter å ha jobbet med saken i 10 år, har jeg til gode å møte en eneste mann som har holdt på til 55 år, som har vært fratredelsesalder for nordsjødykkere. I og med at dykkernes helse ble ødelagt, rammet dette også deres mulighet for å fortsette i annet arbeid fram til normal pensjonsalder.

For dette har dykkerne krevde samme kompensasjon som følger av rettspraksis i Norge.

 Stortinget har valgt sin vri. De har tatt et politisk ansvar for skadene. Et politisk ansvar er noen millioner kroner billigere enn et fullt juridisk ansvar.

 

Statens posisjon

Staten har erkjent at skadene skyldes dykkernes arbeidsmiljø og manglende sikkerhetsopplegg. Men de hevder at dykker- og oljeselskapene alene har det juridiske ansvaret. Høyesterett har sågar fastslått i sine premisser at disse også har et erstatningsansvar.

Og det er nøtta. Dykkerne har fått medhold i sak, men har ingen steder å sende regninga. I forhold til sitt politiska ansvar har ikke Stortinget eller regjeringa påberopt seg foreldelse på statens vegne.

Som eier derimot, vil de påberope seg foreldelse. Statoil og de andre oljeselskapene vil ikke gi erstatning, trolig fordi de frykter smitteeffekt til britisk sektor, Brasil, persiagulfen og en rekke andre steder der petroleumsvirksomheten benytter seg av dykkere.

 

Visste ikke?

Flere dommer i EMD slår fast at stater har handlingsplikt når borgeres liv og helse trues. Lagmannsretten og høyesterett mener at dette ikke skal gjelde dykkerne, fordi staten ikke visste om farene.

På dette punktet sliter dykkerne faglig med dommere som ikke har skjønt problemstillingen. Dessuten blir konsekvensene at staten kan slippe unna, hvis den holder seg i bevisst uvitenhet om risiko.

Allerede i 1969 satt staten på omfattende materiale som viste langtidsskader på anleggsdykkere som i hovedsak jobbet mellom overflaten og ned til 20 meter, unntaksvis litt dypere. Staten valgte å mene at man likevel kunne mangedoble dybden, uten fare for langtidsvirkninger. Selv om alle følgene ikke var kjent, strider denne tenkningen mot aktsomhetsplikten i den tidligere arbeidervernloven. (Prinsippet i statens tenkning ligner på fiskeren som sier; det ordner seg i sjøen, og hiver linefloka over bord). 

Som prinsipiell vernetanke holder ikke statens syn, i hvertfall ikke i forhold til miljøene som har følt skadene på kroppen.

Ulykker (også med døelig utgang) og nestenulykker ble ikke rapportert. Underrapportering kan ikke staten holdes ansvarlig for, mener høyesterett. Men da overser retten at staten var vel kjent med og aksepterte underrapportering.

Blant annet hevdet dykkerlege dr Peter Bennet at 11 døde dykkere i 1974 trolig bare var toppen av isfjellet. Underrapportering og manglende opplæring var behandlet i regjeringens foredrag til 1975-resolusjonen, datert 3. oktober 1975. I tillegg var statens organer vel kjent med og bivånet at unge menn i sin beste alder forsvant ut av yrket etter måneder og få år. Det i seg sjøl skulle tilsi aktsomhets- og handlingsplikt i forhold til sikkerhetsarbeidet.

For enhver dykker er dykktabellen det viktigste hjelpemiddel mot potensielt dødelig trykkfallsyke. (Gassbobler i blodbanen kan bl.a. gi blodpropper i sentralnervesystemet eller hjerte- karsystemet). Likevel motsatte staten seg at det skulle utvikles en standardtabell for dykking til de aktuelle arbeidsdybdene. Motivet for dette er i følge Oljedirektoratetrent økonomiske betraktninger. De fryktet at skader etter en offentlig godkjent tabell skulle medføre erstatningsansvar.

Frykt for at noen få skulle få et erstatningsgrunnlag, var altså statens unnskyldning for å se gjennom fingrene med at et mangedobbelt antall reint faktisk ble skadd, uten å få erstatning. Gitt den profitten som staten håver inn i Nordsjøen, er denne statlige vegringen i det minste smålig.

Da press både fra dykkerne og oljeselskapene medførte at standardtabbell ble utviklet og innført, ble symptomer på trykkfallsyke praktisk talt utryddet.

Det faller for langt å gå inn på de mange eksempler som viser at staten visste mer enn nok til å reagere, men valgte å holde seg unna.

 

Forskning

Staten var delvis initiativtaker og sponsor for flere forskningsprogrammer, sammen med oljeindustrien. Også på de forsøk som staten ikke var direkte involvert, var de fysisk til stede som observatører. Man ønsket ilandføring av olje og gass til Norge, men norskerenna måtte forseres.

Så langt har man ikke klart å gjennomføre et eneste forskningsdykk i laboratorium til 300 m uten å skade en eller flere av forsøkspersonene. For petroleumsvirksomheten var det tvertimot avgjørende at opinionen og politikerne trodde at det fantes beredskap. Under Troll-forsøket på UDI ble sågar en dykker nektet rekompresjon til behandlingsdybde da han fikk alvorlige symptomer på trykkfallsyke, samtidig som media ble foret med at dykket var vellykket.

Troll-forsøket skulle følges opp av verifikasjonsdykk i sjø. Det fant man unødvendig å gjennomføre på bakgrunn av det påstått vellykkede NUI-forsøket. Trolig var fiaskoen på NUI grunnen til at man ikke våget å få bekreftet risikoen i sjø.

 

Statoil korrupt, med statens velsignelse

Forsøksdykkingen munnet ut i den trolig mest omfattende korrupsjonen som norsk industri og staten noen gang har vært involvert i. Statoil, Hydro og Saga kjøpte dykkeberedskap til 400 m av Stolt Nielsens dykkeselskap. Alle parter i handelen, inkludert staten som konsesjonsgiver og kontrollør, visste at handelen var svindel. Slik dykkeberedskap fantes ikke dengang, og finnes fortsatt ikke. Men Stortinget må ha trodd på bløffen, siden de nødvendige oljeforlik gikk gjennom.

Verdien på de tre første år av korrupsjonshandelen var på 600 millioner kroner. Avtalen ble forlenget med tre år, men Statoil vil ikke fortelle hva den nyere avtalen kostet. Ei heller om slike avtaler ble inngått seinere.

Stigmavakta har ikke nok pondus til å presse et svar ut av Statoil. Norsk presse er i dag mer opptatt av om en politiker har vært inhabil i en småsak, enn de store saker med mektige aktører.

Selv om denne korrupsjonssaken ikke er tema, viser den hvilke midler staten var villig til å benytte seg av for å sikre sine forretninger.

 

Vitneforsikringen

Dykkersaken ble skjemmet av at flere av statens vitner fikk boltre seg nokså ubundet av vitneforsikringen. Den pålegger vitner å snakke sant, og ikke holde tilbake opplysninger av betydning for å opplyse saken. 

Vitneførselen om hva staten ikke visste, var på flere punkter usann.

I både tingretten og lagmannsretten ble det holdt skjult for dommerne at statens ekspertvitner var  inhabile, de hadde partsinteresser i utfallet. Gjennom konsejonsvilkårene har staten en klausul som pålegger konsesjonsinnehaverne å betale erstaningsoppgjør som staten mått bli dømt til å betale innenfor petroleumsvirksomheten på norsk sokkel.

Ekspertenes arbeidsgivere hadde med andre ord fått regninga om staten hadde tapt dykkersaken.

Åionerdykkersaken vil stå sterkere i høringa om statsråd Hanne Bjurstrøm simpelthen pålegger regjeringsadvokaten å justere statens håndtering av fakta i retning av hva som virkelig fikk foregå i Nordsjøen.

 

Tilbyr forlik

Dykkerne er stridstrette. Siden den opprinnelige Nordsjødykkeralliansen (siden sprengt i flere leire) tok opp pionerdykkernes sak på slutten av 90-tallet, til dom i Strasbourg vil det ha gått rundt 15 år. Svært mange av dem som direkte berøres av saken er døde. Flere er alvorlig syke og vil trolig aldri få mye glede av en erstatning sjøl.

ODUs medlemmer har derfor uttrykt vilje til å akseptere en minnelig ordning, selv om et forlik trolig vil ligge lavere enn de krav som er fremmet. Kravene som ligger der er imidlertid fremmet innenfor de rettslige rammer som følger av norsk erstatningsrett, hverken mer eller mindre.

 

Andre saker

Nordsjødykker Dag Vilnes fører sin egen sak parallelt med ODU. Den inneholder flere prinsipielt viktige spørsmål vedrørende bruk av ukvalifisert mannskap og varsling i pionertiden. Hvor den saken står, har jeg i skrivende stund ikke oversikt over, men den er også fremmet for EMD.

Den gjenværende del av Nordsjødykkeralliansen (NSDA) har tidligere klagd over dommeres habilitet. Høyesterett rekrutteres i svært stor grad av mennesker som har arbeidet ved ragjeringsadvokatens kontor, justisdepartementets lovavdeling og statsforvaltningen forøvrig. Felles for en slik erfaringsbakgrunn er at de oftest representerer den sterkeste part. Regjeringsadvokatene representerer alltid den sterke part. NSDAs klage er svært interessant, selv om EMD foreløpig ikke har gjort noe med saken. I hvertfall har ikke regjeringsadvokaten hørt noe fra domstolen, som er første skritt i en videre behandling.

Uansett utfall, er det åpenbart at høyesterett i framtida bør rekrutteres bredere enn dagens praksis.

En snurrighet er at høyesterettsdommer Erik Møse, som var førstevoterende i dykkersaken, nå er norsk dommer i EMD. Inhabil som han nå er, får han selvsagt ingenting mer med dykkersaken å gjøre.

 

Erik Møse (Foto Aftenposten)

 

Dårlig pressedekning

Norsk presse har unisont støttet pionerdykkerne, men på en omtrentlig og dels skadelig måte. Deres fokus har vært på enkeltpersoner skjebne. Det har dratt oppmerksomheten bort fra de systemer og strukturer som har gjort overgrepene mot dykkerne mulig. Dessuten har vi med hjerneskadde mennesker å gjøre. Media skal ha konkrete enkelthendelser framstilt klart, tydelig uten snev av tvil.

De fleste av oss kan vanskelig gjøre rede for hva om skjedde for et par år siden. Hvordan skal en dykker kunne redegjøre i detalj for hva som rammet ham for 30-40 år siden?

Uklare og famlende vitnemål i retten er dårlig egnet til å belyse noe som helst. Men for meg framstår slike vitnemål svært troverdig, og mer troverdig enn om en person som husker hele si CV og livserfaring i detalj. Media burde forstå at hjerneskade handler om nettopp det, at ens egen identitet er tåkelagt.

Om media i stedet hadde borret i statens og selskapenes aktive handlinger, bevisste unnlatelser, desinformasjon og tåkelegging, ville det trolig ikke blitt noen dykkersake. Maktaktørene ville åpenbart betalt seg ut av problemen, om ikke annet så for husfredens skyld. Det kunne gitt et hundretall døde dykkere en verdigere utgang av livet enn den de erfarte.

 

***

Kontakttelefoner for pressen:

Advokat Tom Sørum og advokat Erik Johnsrud, tlf 23 29 90 00

ODU-leder Henning O. Haug, tlf 61132728 / 480 67 826, epost h-o-haug@online.no

LO-advokat Eyvind Mossige, 02390

 

 

 

 

 

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no