...

Tapt FRIHET i et konfiskert liv

Som intellektuelle og velfungerende funksjonshindra hadde brødrene Øyvind og Bjørn Hansen seintpå 80-tallet alle muligheter til å utfordre seg sjøl på evner og talenter. Et utadrettet livsløp var fortsatt ikke kjørt da de i 1994 søkte borgerstyrt personlig assistanse - BPA.

De er landets eldste med diagnosen Duchenne Muskeldystrofi. Nå er det bare smuler av deres muligheter tilbake. Men de ønsker å få oppleve frihet. Derfor slåss de videre.

Narvik kommune viste dem omsorg og satte dem i forvaring. Men brødrene ba aldri om kommunedefinert omsorg og forvaring, de ønsket frihet. De søkte BPA i 1994. Nå har de fleste veivalg i livetløpt fra dem, men de slåss fortsatt for dette ene - FRIHET!

De opplever frykt, en fryktsom bare kan avhjelpes ved at et fåtall assistenter blir drillet i sine oppgaver og skjønner deres kommunikasjon. BPA gir dem mulighet til dette.

Deres beretning viser forskjellen mellom sjølbestemt og kommunebestemt liv. Går det som sterke krefter ønsker i detpågående rettighetsarbeidet, er det kommunen som i framtida skal bestemme et snevert antall oppgaver som du kan få styre sjøl. Da blir kanskje brødrene Hansens erfaringer dine egne.

Les og la deg skremme, helst til opprør!

Terje Marøy

Red.  stigmavakta.no, 8,45% BPA-assistent i Ski kommune, cirka 20% vikariende funksjonsassistent i ULOBA og medlem av Fagforbundet.

 

- Ikke trygt å være avhengig av mye hjelp i Narvik.

Hendelser i et levd liv

Av Øyvind og Bjørn Hansen

 

 
INN I LOVVERKET Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) må rettighetsfestes, skriver artikkelforfatterne Øyvind Hansen (t.v.) og Bjørn R. Hansen. Foto: Privat

INN I LOVVERKET Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) må rettighetsfestes, skriver artikkelforfatterne Øyvind Hansen (t.v.) og Bjørn R. Hansen. Foto: Privat

 

Frykt

Vi sendte inn en klage 17. februar mot å bruke en pleier i vårt hus. Vi advarte om at hun ikke forstod hva vi sa, og det kunne potensielt sette våre liv i fare. Til tross for dette ble ingenting gjort, og etter flere mindre alvorlige hendelser opplevde Bjørn 21. mars at han var døden nær. Han skulle på do men måtte fjerne slim først.

  • Første feil var å fjerne respiratorslangen før klargjøring av sug og hansker. Brukte veldig lang tid på dette.
  • Feil nummer to var å ikke komme ned med sugekateter raskt nok, og når hun klarte det hadde slimet forsvunnet ned i lungene igjen. I stedet for å oppfatte at Bjørn desperat ba om luft, ble hun stående å lete etter slimet som var forsvunnet.
  • Når hun til slutt ga opp og satte på lufta, måtte han puste seg opp litt før toalettbesøket. Det hjalp lite da hun nok en gang fjernet luftslangen fra respiratoren for tidlig. Hun skulle ha ventet til sittestillingen var korrekt i forflytningsseilet først. Heller ikke denne gangen oppfattet hun at Bjørn ba henne vente.
  • Feilene fortsatte bare å komme. Når hun skulle kjøre ham fra soverommet til badet satte hun fast heisen i overgangen ved å trykke på en knapp for tidlig. Bjørn var allerede tappet for luft og det begynte å bli kritisk.
  • Når hun endelig fikk ham over toalettet brukte hun igjen unødvendig lang tid pga at hun ikke oppfattet hva Bjørn sa. Nå var det gått 3-4 minutter uten luft, og Bjørn kjente det var i ferd med å gå galt. Pulsen var på over 200 og han var i ferd med å miste bevisstheten. For ikke å skape panikk turte han ikke si noe da han endelig fikk luft. 

 

Oppfølging av hendelsen

Vi undrer i ettertid hvordan pleieren ville reagert om han hadde svimt av?

Da vi senere på et møte forklarte kommunen hva som hadde skjedd så hun ut til å forstå alvoret. Hun skulle svare på klagen vi hadde sendt 17. februar, men måtte drøfte det med den personansvarlige først.

I det skriftlige svaret ble vi sjokkert når kommunen mente at situasjonen kunne vært unngått dersom det var to til stede under toalettbesøket. Grunnen til at vi ble så sjokkerte er for det første at vi mener det burde være grunnleggende å forstå at vi trenger luft. For det andre var pleier nummer to, som var opptatt med å hjelpe meg, nyopplært og var kun på sin 3. vakt. Hun som hjalp Bjørn hadde jobbet i nesten tre måneder, og var den med mest erfaring. Vi blir sjokkerte når kommunen mener at en nyopplært assistent, som har hodet fullt av informasjon og nye inntrykk, skulle være den som oppfattet at Bjørn desperat trengte luft? En annen ting som sjokkerte oss, var at kommunen ønsket å beholde henne fordi hun hadde fått så mange positive tilbakemeldinger fra resten av personalgruppa. De sa hun var «faglig flink, hun kan alle rutiner og oppgaver, hun er positiv, fleksibel og gir tydelig uttrykk for at hun ønsker å være i arbeid hos oss».

På toppen av det hele, ba de oss bidra til å gjøre hennes arbeidssituasjon trygg slik at hun kunne fortsette å jobbe hos oss.

Hvordan skal vi bidra til å gjøre hennes hverdag trygg når hun har store vansker med å forstå oss?

Hvorfor må vi risikere våre liv for at en pleier ønsker å jobbe hos oss?

Hvorfor vektlegges resten av personalgruppas oppfatninger mye tyngre enn oss som mottar assistansen?

 

Andre livstruende opplevelser

  • •En pleier unnlot å ta med seg alarmen på vaktrommet mens vi bodde i Kirkegt. Vaktrommet var på andre siden av gangen og vi hadde ikke alarm, men pleieren sa hun skulle være rask. Bjørn fikk slim og kunne ikke bruke telefonen fordi hosteteknikken for å holde slimet oppe tok all tid. Heldigvis holdt han ut de 30 minuttene pleieren var ute.
  • Etter vi flyttet til Stasjonsveien brukte pleierne å gå ut å røyke samtidig. En gang glemte de å ta med ut alarmen og Bjørn fikk slim. Heldigvis nådde vi telefonen og fikk ringt 113.
  • Selv om det ble satt en stopper for at begge gikk ut, oppdaget vi at pleierne ved en minst en anledning hadde satt seg på verandaen i 2. etasje for å sole seg. Grunnen til at vi fikk satt en stopper for at begge gikk ut samtidig var også at alarmen virket dårlig gjennom murveggene. Det som avslørte dem var at de hadde glemt alarmen i vinduskarmen. Vinduet sto åpent og utenfor sto to stoler mot sola. Dette mente de var trygt, men det er jo ikke trygt fordi de ikke hører respiratoralarmene når de beveger seg bort fra vaktrommet.
  • Begge pleierne lå og sov en natt. Da de hverken våknet av alarmen eller når vi ropte, måtte vi velte en barkrakk ned trappa for å vekke dem.
  • Når Bjørn ikke har nådd alarmen eller ved de tilfeller den har sviktet, bruker han å utløse respiratoralarmen. Noen ganger har det tatt over 30 minutter før noen reagerer, og når de først kommer skylder de på at de trodde jeg hadde sovnet oppe i stuen. Det er to ulike alarmer, og begge burde sjekkes ut uansett. De lærer ikke av slike episoder da det samme kan gjenta seg en uke senere.
  • Nylig skulle alle pleierne holde et personalmøte utenfor vårt hus. Da ble det satt inn to helt ukjente pleiere til å passe på oss. Dette fikk vi beskjed om knappe 9 ½ time i forveien. Møtet hadde vært kjent i lengre tid, men ingen i ledelsen fant det nødvendig å gi opplæring eller varsle oss tidligere. De mente det var fullt forsvarlig da de hadde erfaring med lignende tilfeller. Vi mener ingen tilfeller er lik nok til at det er forsvarlig. Blant annet ble vårt argument med at de ikke kunne snu oss avfeid med uttalelsen «det er ikke helseskadelig å ligge vondt 2-3 timer». Vi fikk heldigvis tak i en pleier som hadde jobbet hos oss før, og betalte henne av egen lomme for at vi skulle føle oss trygge.
De alvorligste tilfellene har blitt påklagd til kommunen. De har alle blitt avvist med at personene med det faglige ansvaret har funnet dem forsvarlige, og dermed var de det. Ingen av episodene var grunn til oppsigelse/omplassering heller. Vi har 18 års erfaring med hjemmerespiratorer. Hvordan våger de å heve seg over vårt kompetansenivå og egen risikoforståelse?

 

Når omsorg oppleves krenkende og overgripende.

Vi har alltid forsøkt å beskytte personalet ved tidligere henvendelser til media. Nå som de blindt velger å følge kommunens syn på hvordan man skal gi omsorg, er de blitt en del av problemet. Vi skjønner de vil jobbe her, men det hjelper ikke å uttrykke ønske om å ville vårt beste når handlingene deres viser noe annet. Vi frykter de er blitt redde for å si i fra. Kan det være at de er engstelig for jobbene sine hvis de ikke gjør og oppfører seg slik kommunen ønsker?

Eksempel: En betrodd pleier som støttet vår sak, ble oppsagt på dagen, og det uten skriftlig advarsel. Vi hadde bedt henne si i fra på et personalmøte om at det foregikk ulovlig soving på natta. Hun visste det var strengt ulovlig, og syntes uansett det var ubehagelig å sitte med ansvaret alene når den andre pleieren la seg å sove. Vi turte heller ikke si i fra selv, fordi vi opplever å bli straffet (se egen sak) når vi påpeker mangler ved tjenesten. De andre pleierne mente det måtte være mulig å ta hensyn til at det var slitsomt å gå natt. Forslag om å sove på skift ble framlagt. Ledelsen motsatte seg ikke at sovingen fortsatte, og delte dermed ikke bekymringene til pleieren som hadde varslet. I stedet for å gjøre noe med saken, ba ledelsen at referent skulle unnlate all prating om soving fra møtereferatet. De var redd det skulle komme fram at ansatte sov, og at helse- og omsorgsansvarlige skulle få vite om det. Den bekymrede pleieren forsøkte senere å å gå tjenestevei og varslet øverste ledelse. Men til tross for at det virket som de skulle ta tak i saken, fortsatte sovingen. Da den oppsagte pleieren fikk tilbake sin stilling etter at fagforbundet opprettet sak, fikk hun ikke komme tilbake til oss. Det virker som om kommunen ønsker å kvitte seg med engasjerte pleiere som prioriterer hensynet til brukers liv og helse, framfor å være 100% lojal til kommunen. Når vi har bedt om skriftlig redegjørelse hvorfor pleieren ikke får jobbe hos oss, svarer kommunen unnlatende «Det er mange faktorer som skal oppfylles i et arbeidsforhold. Det er ikke alt dere ser, og trenger å være opplyst om. Når personer blir tilbudt arbeid på annet tjenestested er det etter en helhetsvurdering.» Vårt spørsmål blir da, hva er mer alvorlig enn å sette våre liv i fare? Når helse- og omsorgsansvarlige etter å ha blitt gjort oppmerksom på at ansatte sover på jobb, faktisk gir personalet en ny sofa, oppfattes det av oss som at de ikke akter å gjøre noe med soving i arbeidstiden.

- Du mister grunnleggende menneskerettigheter ved å få din hjelp organisert av kommunen


Vi får ikke ta ansvar og bestemme hva som er best for eget liv og helse.

Kommunen hevder det er vi som ekspertene på egen diagnose, men de trekker stadig vår vurderingsevne i tvil. Vi er de to eldste i landet med Duchenne Muskeldystrofi. En av tingene kommunen sier til de ansatte for å rettferdiggjøre alle endringene som har kommet i det siste, er at vi har fått bestemme for mye før. Hva er galt med å la mennesker bestemme over eget liv? Vi vil påstå at vi har blitt eldst fordi vi har fått bestemme. Kommunen oppfatter ikke at de er i ferd med å ta livet av oss ved å profesjonalisere tjenesten.

En av de viktigste grunnene til at vi er blitt så gamle er ønsket om å leve. Da vi flyttet i egen bolig bestemte vi oss for å bli livsnytere. Vi aner ikke når døden kan inntreffe da vi er over dobbelt så gamle som diagnosen skulle tilsi. Vi begynte blant annet å rendyrke vår interesse for mat, vin og sigarer. Dette kan kanskje virke råflott på noen, men det er ingen som reagerer på at en alvorlig kreftsyk person forsøker å nyte sin siste tid?

Når vi nå må bruke all energi på å bekjempe et system som jobber mot oss, blir det svært vanskelig å nyte livet. Vi har gått inn i overlevelsesmodus og har begynt å miste livsgleden som mest sannsynlig har holdt oss i live.

 

Ledelsen bestemmer hvem som egner seg til å jobbe for deg.

Vi har mottatt hjelp fra det offentlige i 21 år, men på den tiden har vi aldri blitt forespurt om en pleier fungerer før personen har blitt fast ansatt. De fjerner pleierne de mener kommer for tett innpå oss. De skylder blant annet på at de kommer så tett innpå deg at de ikke evner å se sykdomsbildet ditt, og dermed ikke evner å ta vare på din helse. Vi vil påstå det motsatte. Det er de som kommer tett innpå oss som for eksempel ikke tar sjansen på å legge seg å sove mens de er på vakt, og som tør å gjøre seg upopulær i personalgruppa ved å varsle om det.

Det er også merkverdig at det alltid er unge ufaglærte som viser størst ansvar. Svaret til ledelsen er og unngå å lære opp nye unge pleiere. De har uttrykt ovenfor resten av personalgruppa at det er fordi vi er så flinke til å prate for oss at de yngste alltid går i fella og blir for engasjerte. Vi er ikke dumme, og skjønner det er for at ledelsen ikke ønsker noen som setter spørsmål ved nødvendigheten og lovligheten av enkelte tiltak.


Straffet for å si i fra.

Tidligere fikk vi møte de nye pleierne før de begynte på opplæring. Selv om pleierne var forhåndsscreenet av ledelsen, følte vi at vi hadde et ord med i laget når nye skulle bli ansatt. Vi fikk møte dem i en setting hvor vi var oppstått og påkledd. Nå blir de satt opp på opplæring uten at vi blir opplyst om det. Førsteinntrykket blir ikke slik vi ønsker. Pleierne snakker først med alle rundt oss og vi vet ikke hva som blir sagt.

Når de da møter en naken tynn mann som ligger i en seng, og er tilkoblet en respirator, blir det automatisk at de tror at denne personen er alvorlig syk, og deres jobb blir å pleie ham på dødsleiet. Vi tror nå kommunen ønsker å skape dette inntrykket med vilje. Tidligere, når vi fikk skape et inntrykk av å være friske oppegående mennesker, ble det mye lettere å stole på oss og på vår vurderingsevne.

Nå har kommunen begynt å si til pleierne at vi selv ikke ser hvor syke vi er. Å undergrave et menneskes integritet på denne måten er typisk for kommunal omsorg. Vi er kun to borgere av dette samfunnet som trenger målrettet praktisk assistanse i hverdagen. Vi erslettes ikke syke, og er sjeldnere hos lege enn gjennomsnittsbefolkningen.


Institusjonalisering.

Vi føler oss tvangsinnlagt i egen bolig. Det var da kommunen bestemte seg for å profesjonalisere tjenesten, at det virkelig kom fra hvor stor avstand det er mellom kommunens syn på oss "brukere" og synet på oss selv. Vi har fått våre liv rasert, og vi har mistet følelsen av å bo i eget hus. Nå skal det holdes rapport og skrives journal. Journalen bryter med god etikk. Det er kun avvik som skal journalføres. I mangel på avvik, føres det daglige målinger av urin og konsistens på avføring. Vi har også hørt at det nå skal utvides med flere poster som skal journalføres. Alt dette har vi forsøkt å motsette oss, men blir avvist med at kommunen er pliktig å føre journal. Helsepersonelloven sier de er pliktig til å føre journal, men loven sier også at det skal være veldig gode grunner for å gjøre det mot pasientens vilje. Det er et klart overgrep når kommunen ikke argumenterer hvorfor det føres journal mot vår vilje.


Strippet for privatliv.

Vaktskifte med overlapp foregår bak lukkede dører. Når dører lukkes har man ikke kontroll på hva som sies. Vi opplever at overlappen misbrukes til å utveksle informasjon som er strengt taushetsbelagt. Alle pleierne har full oversikt over hva vi har gjort, hva vi skal gjøre, hvem som har vært på besøk, hvor lenge de var her og hva vi pratet om. Når vi påpeker at det er ulovlig, foreslår pleierne seg i mellom, å late som de ikke vet noe ved å ikke snakke med oss om sakene.


Misbruk av lovverk og status.

Ledelsen forsøkte også å presse en ufaglært pleier for opplysninger om hva et legebesøk hadde handlet om. De forsøkte å lure henne til å komme med detaljene på et personalmøte, visstnok fordi hele personalgruppa hadde rett til å vite hva det dreide seg om, angivelig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Jeg hadde selv sagt i fra til ledelsen at legebesøket ikke var noe de trengte å vite noe om. Ledelsen misbruker da både lovverket og sin status når de utøver stort press på en ufaglært person for å tilegne seg informasjon som er strengt taushetsbelagt. Pleieren sa i fra til meg at hun var blitt forsøkt presset, og da vi ba ledelsen om å beklage dette, ble hun i stedet omplassert fordi hun var «illojal mot kommunen».

Ledelsen misbruker sin makt når de sier opp en som varsler om ulovligheter. Straks oppsigelsen var utført, begynte de å legge press på de få resterende pleierne som turte vise sitt engasjement for oss og vår sak. De ga dem en måned på å skjerpe seg. Pleierne forsøkte så godt de kunne og tilpasse seg alle de nye reglene, men gjennom sitt engasjement for vår sikkerhet fortsatte de å melde fra om hvem som sov på natta. I stedet for å gjøre noe med det, forsøkte ledelsen å påvirke pleierne til å trekke varslene ved å komme med uttalelser som «tenk hvor skuffet hun du angir vil bli». Ingen av varslene ble trukket, men vi så med all tydelighet at det ikke fikk konsekvenser å sove på jobb. En av de som var blitt meldt inn for soving, fikk sågar kort tid etterpå økt sin stilling hos kommunen.


Lenket til hverandre.

Å være avhengig av rullestol setter i utgangspunktet store begrensninger på hva en kan gjøre. Vi har valgt å bo sammen fordi det er sosialt, og er bedre økonomisk. Det har kommunen utnyttet i alle år ved å unnlate og sette inn nok pleiere til å ta seg av oss. I det siste har det blitt så ekstremt at vi føler oss lenket til hverandre. Usikkerheten har økt og kompetansenivået til pleierne har falt, spesielt det siste året. Kommunen skremmer personalgruppa ved å hele tiden påpeke at de har ansvar for våre liv. Dette gir seg utslag i at pleierne ikke tør utføre stell alene lengre. Når vi ikke en gang ble gjort oppmerksomme på omorganiseringa, oppsto det flere situasjoner hvor den ene av oss ikke skjønte hvorfor vi ikke fikk hjelp. Når vi endelig fikk det bekreftet at det skal være to tilstede under stell, mener vi at det potensielt kan bli opp til pleierne å vurdere hvem sitt liv som står mest i fare. Når for eksempel en av oss ønsker å forlate huset, må jeg og min bror vurdere om det er trygt. Kun svært korte handleturer lar seg gjennomføre. Kommunen nekter å øke bemanningen da det blir for dyrt. Pleiernes behov og krav kommer helt klart foran vår rett til å leve uavhengige liv.


Sviktet

Hvorfor griper ingen inn ovenfor kommunen? Vi og bekymrede personer rundt oss har kontaktet alle offentlige instanser. Vi har skrevet til avdelingssykepleier, enhetsleder, rådmannen, formannskapet, Fylkesmannen, samt Pasient- og brukerombudet i Nordland. Vi har også skrevet et brev til fastlegen som har hovedansvaret for vår helse. Selv han virker handlingslammet. Personer rundt oss har sendt bekymringsmeldinger til Fylkesmannen og kommuneoverlegen etter råd fra pasient- og brukerombudet i Nordland. Hva er det kommunen sier til dem? Selv om de kanskje hevder å ha kontroll, burde alle henvendelser få de ansvarlige til å se nærmere på sakene? Må noen dø før det reageres?

- 24-timers omsorg organisert av kommunen koster veldig mye, men har mange misfornøyde mottagere av tjenesten.


Sløsing med fellesskapets midler.

Vi opplever at kommunen foretrekker fagutdannede pleiere. Dette inntrykket ble forsterket når kommunen skulle profesjonalisere tjenesten. Jeg og min bror har alltid foretrukket ufaglærte. For dem som ikke mottar hjelp på daglig basis, høres det kanskje naturlig å foretrekke noen med utdannelse. Vårt poeng er, at det vi trenger hjelp til finnes det ikke utdannelse til. Ingen utdannelse lærer deg noe om hjemmerespirasjon. Alle som skal begynne her må uansett få spesialopplæring av oss, og vår erfaring er at ufaglærte er lettere å lære opp fordi de er mindre forutinntatte. For oss er respiratoren et hjelpemiddel på lik linje med rullestolen. Den skal behandles med respekt, men siden vi er ekspertene trenger pleierne kun å vite hvordan den slås av og på, og hvordan den kobles til.

De fagutdannede lar frykten for «å måtte stå til ansvar» hvis de gjør noe galt, styre sin evne til stole på oss med erfaringa. Fagutdannede burde brukes der syke mennesker trenger hjelp til å bli frisk. Der ligger deres kompetanse, og er også hvor ressursbruken burde ligge. Det er sløsing med fellesskapets midler å ikke utnytte vår evne til å organisere egen hverdag. Vår kommunene insisterer på å ansette dyre fagutdannede mot vår vilje, men når vi for eksempel ønsker å dra på en liten tur, har de ikke midler til å dekke reise, opphold og kostpenger til assistenter vi er avhengige av å ha med.


Får ikke hjelp til alle livets gjøremål.

Kommunen har inntil nylig unnlatt å spesifisere hva vi kan forvente å få hjelp til. Fra pleierne har vi fått høre «det er det ingen kommuneansatte som gjør». Det har blant annet resultert i at en tjeneste som koster 6-7 millioner i året må suppleres med hjelp fra våre foreldre og venner. Et av de groveste eksemplene er at vår far, som for øvrig fyller 80 i år, må komme og gjøre ting pleierne nekter å gjøre. Vi synes det er usmakelig at vår far, som sammen med vår mor tok seg av oss i våre 26 første leveår, er den som må komme og rydde snø slik at pleierne kan få parkert bilene sine. Han er også den som kommer og klipper gresset mens pleierne sitter rett innenfor vinduet og ser på TV. Nå i februar måtte vår kols-syke mor lage middagen vi hadde lovet henne i morsdagsgave selv. Andre ting pleierne våre nekter å gjøre er: Stell av huset, rundvask, bilstell, hobbyaktiviteter og all form for jobbing etter visse klokkeslett. Er poenget bare å holde oss i live?

Så er vi enige i at det er å sløse med ressurser å bruke faglærte pleiere til dette, som ufaglærte kan assistere oss med, på samme vis som de løser slike oppgaver i sine egne hjem.


Monopol er ingen tjent med.

Hvorfor må forbrukerne rette seg etter hvilken tjeneste kommunen og dens ansatte ønsker å levere? Vil du at dine skattepenger skal gå til å finansiere en monopolvirksomhet? Gang på gang har vi måttet legge om våre rutiner når pleierne krever det. Deres behov kommer alltid foran våre. Et eksempel er når ny turnus skal skrives. Da blir for eksempel ikke vårt behov for noen med sertifikat tatt hensyn til, mens de kan bruke månedsvis på å flikke på turnusen slik at alle pleierne skal bli mest mulig fornøyd. Bilkjøring er for øvrig frivillig og noe den enkelte kan reservere seg mot. For å ta en sammenligning. Hvis alle de ansatte på ICA bare ønsket å jobbe natt, forventer ICA at alle kundene deres legger om sine handlevaner? Kun en matbutikk helt uten konkurranse fra andre kjeder kunne gjort noe sånt.

- Løsningen heter Borgerstyrt Personlig Assistanse (BPA)

 

BPA må rettighetsfestes nå!

Regjeringen har nok en gang utsatt rettighetsfestingen av BPA. På grunn av deres uvilje risikerer vi å dø. Vi er kanskje landets klareste eksempel hvorfor BPA må bli en individuell rettighet. Vi bor i en kommune hvor det later til å være avgjørende å ha et godt forholdt til din saksbehandler. Vi er de to eneste i hele kommunen som har fått avslått våre BPA-søknader, og er ganske sikre på at tidligere konflikter er hovedårsaken til det. Ellers kan vi dokumentere hvor lite det hjelper å si i fra om mangler ved tjenesten. Kommunal selvråderett anbefaler vi ingen å legge seg ut med. Da bør du ha helse av stål, og stå-på-viljen til en polfarer.


BPA - et avgjørende frihetsverktøy.

BPA handler ikke om rett til å bestemme når gulvet skal vaskes, det handler om frihet og selvbestemmelse i eget liv, på alle samfunnets arenaer. Frihet for én, betyr oftest at en annen må gi fra seg kontroll.

Å få mer makt betyr at noen må gi fra seg makt. Dette er et annet element vi tror spiller inn. Vi har kjempet for å få BPA siden 1994. Kommunen nekter å gi oss det. De mener selv å ha levert en god og forsvarlig tjeneste i alle år, og det vil være en fallitterklæring å gi oss BPA nå. Særlig ettersom de mener vi er blitt ennå sykere, og trenger enda mer hjelp til å ta vare på helsa.

***

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no