Logo

(Til leserne: Dette er et nettsted med færre lesere på et år enn Dagbladet har på en dag. Om du mener artikkelen bør leses av flere, kan du sende lenken videre).

 

Schenken i Høyesterett

Mobberne flirte fra første benk

I Høyesterett fikk vi se hva vi aldri trodde vi skulle få se.  Da Erik Schjenkens advokat prosederte, satt det påstått liberale organet Dagbladets redaktører på første benk og flirte. Fem meter unna satt mannen de var en hårsbredd fra å drive i døden. Det var en sterk opplevelse.

Status: Saken er tatt opp til doms

Kommentert av Terje Marøy

 

Som i Tore Tønne-saken klarte Dagbladet-mobben å knekke et menneske, (se ramme under denne artikkelen). Tønne ble ikke berget, Schjenken klarte seg med et nødskrik. Norsk presse er varsom i omtale av selvmord. Samme måtehold gjelder ikke når et menneske skal drives dit, for storyens skyld, sann eller usann. Usann i disse to tilfellene.

 

De flirte og angret ikke

I et gjengmiljø er det ikke uvanlig at banden, ihvertfall når de sitter sammen, viser retten forakt ved å flire i møte med sine ofre og anklagene. Man burde forvente at redaktørene John Arne Markussen, John Egeland og Marie Simonsen om ikke annet, så i hvert fall av folkeskikk, ikke ville sitte på første benk og flire når advokat Carl Bore holdt sin prosedyre i Høyesterett.

Nå kan ikke jeg si at de flirte av Bore eller saken, langt derifra. Men det er noe makabert og ufyselig å se en flirende mobb bare fem-seks meter fra det mennesket de var en hårsbredd fra å drive i døden, og som de har påført varige skader. Bak dem satt en fjerde Dagbladet-ansatt, Trude Ringheim, som i sin tid lot seg rive med i hylekoret. Hun flirte ikke!

Egeland og Markussen var ikke selv blant mobberne da saken raste. Men ved å solidarisere seg med mobberne i ettertid, har de vist en umenneskelig side ved seg selv som jeg heller ikke hadde trodd jeg skulle oppleve fra redaktører i Dagbladet. Dette er avisen som selv hevder at de vil løfte fram den svake part i møte med maktmiljøenes overgrep. Når pressemakta selv ble overgriper, falt masken. Dagbladet har blitt ei avis der fortellingen overstyrer integriteten. Agendaen overstyrer sakligheten. Etterhvert har vi sett mange eksempler på at avisa feilinformerer sine lesere, i blant også bevisst.

 

 " Brunt selger. Kanskje trenger ikke Dagbladet forlate egen redaksjon for å finne brune fordommer å skrive om, i stedet for å angripe uskyldig ambulansepersonell."

(Artikkel om dette kommer en av dagene,et helt annet tema som ikke handler om Erik Schjenken. Den vil handle om generell svikt i media, der Dagbladet bare er en av mange).

 

Simonsen har ellers fått pepper de siste dagene etter å ha kritisert at de siste legalsegregerte i Norge, funksjonshindra, får appellere for likestilling under grunnlovsjubileet. Brunt selger. Kanskje trenger ikke Dagbladet forlate egen ledergruppe for å finne brune fordommer å skrive om, i stedet for å angripe uskyldig ambulansepersonell. Men trolig snakker vi her heller om hva Eli Wiesel kaller likegyldighet.

 

Motstand internt

Både nyhetsredaktøren og journalister i Dagbladet var mot rasisme-koblingen i saken. Det forsterker ansvaret. Da har man vurdert de rasismepåstandene som de ikke hadde dekning for, men likevel publisert dem. Skadeverket er gjort med overlegg.

Personlig reagerer jeg på den kollektive feigheten i Dagbladet. Med så mange tilsynelatende sterke personligheter, burde det minst vært en som hadde tatt hardt til motmæle, først innad og deretter utad hvis redaktørene ville kjøre dette løpet. Hva er vitsen med å la omtanke for egen jobb skygge for ens integritet - i en sak med dødspotensial?

Kollektiv feighet er ikke en verdi jeg ønsker å forbinde med "mitt" Dagbladet, som gjennom livet har vært min foretrukne avis.

 

Tarvelig

Dagbladet forsøkte også i Høyesterett å unnskylde seg med at andre media var like ille som dem selv. De vil altså frifinnes fordi de andre går fri. Eller som Bore i et intervju uttalte da også Presseforbundet uttalte seg i samme lei. - Skal hovedmannen i en massevoldtekt slippe unna fordi man ikke får tatt alle sammen?

Analogien er svært så treffende. Både voldtekt og mobbing er handlinger som ofte påfører ofrene svært alvorlige og varige skader. Begge deler krenker menneskets integritet på det groveste. I faglitteraturen omtales mobbing som psykisk vold.

Saken har også en praktisk side. Overmakten er sannelig stor nok når Schjenken med en advokat både skal møte advokatteam Elgesem, Dagbladets maktmiljø og representanter fra redaktørforeningen. Når saken skulle spisses gjennom domstolene, ønsker altså makta å skvise sitt offer mellom en hop av motparter. I Høyesterett skulle Bore og Schjenken drukne mellom fire-fem tunge advokatteam som alle skulle ha like stor plass.

Prosessrisikoen ville normalt blitt enorm. Om Schjenken skulle tape, ville han risikere regning fra fem-seks motparter i stedet for en. Selv om Erik Schjenken er innvilget fri rettshjelp og har fått støtte fra Øystein Stray Spetalens medieofferfond, har jeg i skrivende stund ikke detaljkjennskap til hans personlige risiko for motpartens saksomkostninger. Hans personlige risiko kan likevel være redusert i forhold til hva andre mobbeoffer risikerer i møte med mektige motparter i domstolene.

 

Offer?

En annen tarvelighet i Dagbladets prosedyre var å trekke inn pasienten i saken. De hevdet at Ali Farah var offeret i saken. Det vet Dagbladet selv er blank løgn, som jeg håper at dommerne gjennomskuer.

Ali Farah var offer i en voldssak, med en gjerningsmann som er straffet for forholdet. Dette har ingenting med Schjenkens forhold til Dagbladet å gjøre. I herværende sak er det Dagbladets håndtering av Schjenken som er saken, med de skader avisa påførte mannen uten saklig grunnlag.

 

Udugelighet?

Dagbladet har forsåvidt rett i at andre var ille. Selv under lagmannsrettens behandling, hadde pressemiljøet problemer med å stokke kortene. En kommentaor, jeg husker ikke hvem og hvilken avis, kunne servere at Schjenken ikke var rasist, bare udugelig.

Udugelig? Både hjemme og i internasjonale operasjoner får han skussmål som en fremragende ambulansemann, en av de beste. Hvilket grunnlag har en pressemann for å hevde at han var udugelig?

Og i såfall, hvorfor bare ramme Schjenken? Han vurderte Ali Farah feil på skadestedet, men overlot ham til politiet for transport til legevakta, i tråd med rutiner for pasienter noe ute av kontroll. Farah fremsto som viljestyrt utagerende, mens han i virkeligheten var påført en hjerneskade. På legevakta, med akuttmedisinsk spisskompetanse, oppdaget de heller ikke alvoret i skaden før etter en times tid.

Man henger ut Schjenken for ikke å ha stilt rett diagnose på noen minutter i Sofienbergparken, mens den virkelige forsinkelsen skjedde på legevakten som ikke sendte ham videre til operasjon. Det bør forventes at høyt gasjerte kommentatorer, med fri spalteålass i tunge media og tilgang på full informasjon, setter seg inn i hva de kommenterer før de raljerer i spaltene sine.

 

Nytt presseprinsipp

Politikerne lot seg rive med i øyeblikkets rus. Både Abid Q. Raja og Kristin Halvorsen ytret seg i sterke vendinger på bakgrunn av mediestyret.

Nå får vi vite at en redaktør ikke kan redigere hva politikere sier i en løpende debatt. De abdiserer fra sitt redaktøransvar når stortingsrepresentanter eller statsråder har ordet. Men hvorfor skal andre regler gjelde for politikere fra folket enn de som gjelder for folket ellers?

Når politikere skal uttale seg i en løpende mediesak, er deres utgangspunkt at avisa har gjennomført ansvarlig kildekritikk i forhold til påstandene de vil ha kommentert. Her var saken personlig rasisme og rasisme i offentlige institusjoner; et særlig alvorlig tema.

John Markussen håner både Høyesterett og sitt publikum når han vil ha oss til å tro at politikerne ikke var farget av oppslagene. Han forutsetter videre at politikere sjekker temaet selv fra flere kilder før de uttaler seg. Slik forventer han at politikere som blir ringt opp og bedt om en kjapp kommentar, selv har satt seg inn i saken før de svarer på et spørsmål der og da. 

Det hadde jo vært fint, men da kan heller ikke pessen forvente kjappe svar fra noen, hverken politikere eller andre. Fordelen ville jo blitt en mer edruelig presse, men den løpende nyhetsjournalistikken hadde blitt ført noen ti-år tilbake.

Markussen benekter at Dagbladet kan tillegges ansvar for hva politikerne sier i hans egen avis. Tror han virkelig at Raja og Halvorsen ville svart og skrevet som de gjorde om avisa hadde lagt et korrekt premiss i bunn; nemlig dette:

- Vi har ikke grunnlag for å hevde at Schjenken er rasist eller representerer institusjonell rasisme, selv om det er inntrykket som gis i våre reportasjer. Han har gjort en feilvurdering på skadestedet som ble fanget opp av rutinene i slike saker. Forsinkelsen som forsterket skaden skyldes Oslo legevakt, som heller ikke oppdaget alvoret før tilstandet ble forverret etter en times tid. Vil dere likeve bruke våre oppslag til å spekulere i rasisme knyttet til Schjenken og ambulansetjenesten.

Jeg tror Markussen tar feil om han mener at dette korrekte premisset ikke hadde påvirket politikerreaksjonene og andre reaksjoner i hans egen avis. Dagbladets forsøk på å hvitvaske handlinger som er straffbare andre steder enn i media fremstår i overkant enfoldige.

 

Krigsveteran

Erik Schjenken er dessuten krigsveteran. Han har fått brobyggerpris for sine positive initiativ for kontakt mellom lokalbefolkningen og norske styrker i Afghanistan. Dette vitner om rotfestede ikke-rasistiske holdninger hos mannen, som ikke i noen sammenhenger kan knyttes til høyrevridde miljøer. Dagbladet klarte det Taliban aldri maktet, å knekke ham. Hans PTSD-score (post-traumatisk stressyndrom) var høyere etter tre uker i Dagbladet enn det hardt skadde veteraner opplever etter ekstrembelastning i krigssoner.

 

Hva er permanent helseskade verdt?

Når ikke Dagbladet selv er aktør, ser vi adskillig kritikk når vrange forsikringsselskaper og andre prøver å vri seg unna en redelig erstatning. Også her faller masken. Dagbladet mener at om de blir felt, så er ikke en permanent skadet mental helse verdt mer enn fra null til maks 200.000 kroner. Det er knapt egnet til å avskrekke en stadig mer aggressiv presse.

Om Schjenken hadde drept seg selv, slik Tore Tønne gjorde, ville Dagbladet gått helt fri. Skummelt; i ettertid forvitret også Tønnes sak til ingenting, men som ved fullbyrdede dødsdommer er også selvmord irreversible. (Se rammesak under).

 

Konsekvenser

Dagbladet og flere andre tunge presseaktører frykter for den frie presse om Schjenken vinner denne saken. Det er selvfølfgelig rent vrøvl, og enda et eksempel på at de håner tenkende lesereres evne til å skille skitt og kanel. 

Saken har ingen negative konsekvebser for pressen. Tvertimot, media vil vokse på en fellende dom. Saken står om media skal ha lov til å knekke et menneske uten å ha saklig dekning for det. Det bør ikke stilles svakere krav til riksdekkende media enn til deg og meg når det gjelder å spre løgn om vår neste.

Mediemobbing er ikke verneverdig. Avisa nøler ikke med å kritisiere fjortis-mobbing på sosiale medieplattformer. Hvorfor skal mobbing i dominerende papir- og internettpublikasjoner være mer akseptabelt?

- Jeg undres, om jeg er på feil klode, sukket Sigbjørn Obstfelder for mer enn 100 år siden.

***

Tønne-saken forvitret etter hans død

Tore Tønne var en høyt respektert statsråd og næringslivsleder. Etter vel to ukers ensrettet og fordømmende journalistikk, tok han sitt eget liv 20. desember 2002.

Frikjent

Dengang var det stor uklarhet rundt etterlønnsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Uklarheten i systemet ble lagt på hans skuldre alene. Seinere måtte Stortinget rydde opp i dette. Magnus Stangeland ble plukket ut av mengden som Økokrims prøvekanin. Han vant saken. Medtiltalte anket ikke dommen i lavere instans, og hans dom ble rettskraftig.

Det er ingenting som tyder på at Tore Tønnes og mange andres forhold skilte seg vesentlig fra Stangelands.

Fakturaen helt i orden

I Tønnesaken ble også en av hans fakturaer mye omtalt. Denne var det ingenting feil med fra Tønnes hånd.

Han hadde en klar avtale med Kjell Inge Røkke om suksesshonorar i et forretningsforhold, fusjonsforhandlingene mellom Aker og Kværner. Suksess ble det og faktura ble sendt som avtalt til Røkkes representanter advokatfirmaet Bahr.

Deres regning til Røkke brøt imidlertid presisjonskravene i regnskapsloven, som de fikk et forelegg for. Dette var Tønne fullstendig uvedkommende.

Hvitvasket seg selv

Dagbladet ble kritisert for ensidig og kampanjepreget journalistikk av et granskningsutvalg nedsatt av Norsk Presseforbund. Utvalget besto av forskerne Guri Hjeltnes, Henrik Syse og Svein Brurås.

I sin egen hvitvaskingsrapport hevdet derimot Dagbladet at Økokrims forelegg til Bahr vistre at det var rett å kjøre saken. Ingen selvkritikk altså fra seinere redaktør Lars Helle og hans utvalgskolleger, ei heller over at de rettet baker for smed (Ludvig Holberg).

Deres forslag om en intern djevelens advokat for å kvalitetssikre seinere forfølgelsesjournalistikk er ikke fulgt opp. Trolig vil man ikke invitere en festbrems i en redaksjon som ikke lar fakta forstyrre en sensasjonell historie.

Terje Marøy

 

 

***