...

All makt korrumperer, også mediemakt, når den ikke møtes med motmakt.

 

 

 Advokat Bore og Erik Schjenken. Foto; Kathrine Geard

 

Dagbladet lyktes der Taliban feilet

Mediemobla sprakk. På innsida fant vi en selvforherligende og simpel mobb. Taliban klarte det ikke, men Dagbladet klarte å knekke denne veteranen fra Libanon og Afghanistan. Men hvem er mennesket Erik Schjenken, og hva skjedde med ham?

Av Terje Marøy - Stigmavakta

 

 

Mobberne utsatte Erik Schjenken for et vedvarende mediekjør inntil han knakk sammen. Samtidig trigget mediadekningen negative stemninger i samfunnet som førte til økte trussel- og sikkerhetsnivå generelt for ambulansetjenesten. Ansvarlig lege på Ullevål, Anne-Cathrine Braarud, ble som Schjenbken også utsatt for drapstrusler. De to ambulansesjåførene ble tilbudt å flytte til hemmelig sted med politibeskyttelse.

Men Dagbladets mobb angrer ikke. De krever av retten at de skal få fortsette en redaksjonell linje som truer den lille manns liv og helse, uten annet formål enn å følge sin selvskapte løpende nyhetsdekning, og dertil hørende kommentarer.

Sakas prinsipielle kjerne

Skal media ansvarsfritt få brette ut feilinformasjon om ein person i ei endelaus rekkje artiklar, som til slutt påfører den omtalte alvorleg sjukdom eller død.

Dagbladets ynskje om rett til å publisere falske opplysningar i ei pågåande nyhendesak står mot menneskerett til privatlivets fred og individets integritet. Presseetikk er ein etisk dispensasjon. Dommen skal setje grenser for kor langt dispensasjonen rekk i høve til kryssande retts- og verdinormer.

Terje Marøy


Ingen ulykke

Er det så en ulykke for pressefriheten om Dagbladet taper? Tvert imot, det betyr bare at de må være mer etterrettelige. De vil ikke kunne drive nyhetsbildet ved å hausse opp usaklighet og synsing til en styrke som truer liv og helse. Det er til å leve med for redaksjonene, og avgjørende for helsa til dem som rettmessig skal omtales kritisk.

- Jeg kan forsikre deg, ingen i Dagbladet ønsket deg noe vondt, ble Erik Schjenken forsikret av sjefsredaktør John Arne Markussen.

Neida, vi kan tro ham på det. Det bare ble slik likevel. Schjenkens behandlende lege etterlyste derimot Dagbladets gode vilje, viljen til å nyansere bildet som var skapt av Schjenken når det ble klart at han ikke var mye å laste. Det kunne bøte noe av skadeverket fra den psykiske volden han ble utsatt for.


Angrer ikke

Lars Gunnar Lund sier i Heinz Leymanns klassiske verk Mobbing i arbeidslivet, om attribusjonsteoriene. "Fordi de (i dette tilfellet Dagbladet) ikke er i stand til å sette seg inn i offerets situasjon, kan de heller ikke vise noen empati." Dagbladets destruktive bidrag til Schjenkens svekkede helse avstedkom ingen beklagelse, ingen selvkritikk. - Også i ettertid, i etterpåklokskapens lys, står disse reportasjene og kommentarene seg, forsikret Markussen.

Nå handler ikke dagbladmobbingen om arbeidslivet direkte, men teknikker og virkning på offeret er velkjent og har overføringsverdi.

Dagbladet og deres lakeier i retten vil ha seg frabedt innblanding fra utenforstående, les lovgivere og domstoler, som gjør dem ansvarlige når de ødelegger et menneske. De vil ha et privilegium til å ødelegge, som ingen andre samfunnsaktører skal ha. De kaller slikt ytringsfrihet, og de krever en ytringsfrihet uten ansvar.

Mest ekstremt er det at de også kaller slikt for etisk framferd.

Devaluert presseetikk

Etikk spring ut or den gyldne regel, som har ei aktiv og passiv form. Den er uttrykt gjennom fleire tusen år gamle religiøse, filosofiske og seinare humanistiske tradisjonar.

Aktivt; du skal gjera mot din neste som du vil han skal gjera mot deg.

Passivt; du skal ikkje gjera mot din neste som du vil at han ikkje skal gjera mot deg.

Slikt er lite å lage sensasjonspresse av. Nett difor er det avgjerande at pressa i alle høve tek sin restetikk på alvor. Det er dette den pressetiske debatten hoppar over, kor skal ein setje dei lågare etiske grensene som ein ikkje bør krysse.

Pressa er lite audmjuke i høve til den etiske dispensasjonen samfunnet gir prentefridomen.

Terje Marøy

 

Monster og riksrasist
Erik Schjenken ble monsteret som ga ansikt til rasismen i landet. Ingen av avisene brydde seg med å bli kjent med mannen, det passet åpenbart ikke historien de ville fortelle. La oss nå se hvem denne mannen er, beskrevet av dr med Braarud og dr med Øivind Ekeberg.

  • Han er en av våre krigsveteraner, med tjeneste fra Libanon og Afghanistan
  • I Afghanistan fikk "rasisten" en afghansk pris for brobyggertiltak mellom norske avdelinger og lokalbefolkningen
  • Han har lang ambulanseerfaring, med krevende oppdrag både i Oslo og i krigsområder.
  • Det har aldri vært klager på ham
  • Han var en dyktig fagmann, veldig god på akuttmedisin
  • Han var rolig, blid og høflig
  • Han var en inspirator på arbeidsplassen
  • Aldri noen klager på rasisme, verken på Schjenken eller avdelingen
  • Pressedekningen fratok oss en av våre beste menn, vitnet Braarud - på ære og samvittighet. Hun ble selv drapstruet, og flere i tjenesten ble trakassert, etter mediemobbens herjinger med Schjenken.

Det var dette mennesket som møtte sin bane i Oslo, noen hektiske sommer- og høstmåneder i 2007. Media lyktes i å knekke ham, noe Taliban aldri maktet.

Og likevel, ledende mediefolk vil ikke engang vurdere virkningen av ordets ødeleggende effekt. - Vi står på de svakes side, skrøt Markussen. Men han evner ikke å se at ved å personifisere påståtte institusjonelle mangler, så er det nettopp den lille mann i systemet han rammer. Han har ingen ydmykhet for at media selv forvalter makt, ekstremt ødeleggende makt.

 

Tok ikke lærdom

Denne sakens premisser skulle vært prøvd for mange år siden. Tønne-saken slapp Dagbladet lettvint unna, for der døde offeret deres.

Slik gikk det også nesten med Erik Schjenken. - Han var svært nær selvmord ved flere anledninger. Jeg har også måttet varsle politi og ambulanse for å gripe inn med tvang, der jeg vurderte faren for selvmord overhengende, forteller overlege i psykiatri og dr med Øivind Ekeberg. Ett av hans spesialområder er nettopp selvmordsatferd.

 

PTSD
Posttraumatisk stressyndrom PTSD er et velkjent fenomen blant krigsseilere, nyere krigsveteraner og nordsjødykkere. Denne lidelsen diagnostiseres gjennom en skala med 70 scoringspunkter. Cirka 20 er nok til å diagnostisere lidelsen. Ekeberg fortalte at Schjenken scoret 60, og det er et ekstremt nivå. Dagbladets ensidige og negative personfokus har samme skadeeffekt som tunge og langvarige kamphandlinger i krig.

Ekeberg har behandlet Schjenken i fem år. Forsøkene på å stable ham på beina begynner å bære frukter, men ingen kan si hvor mannen befinner seg om noen år. Underveis med små fremskritt har det vært flere og alvorlige tilbakeslag. - Mitt første hovedmål var å berge livet hans, forteller en alvorstynget lege.

Schjenken var i en svært dårlig forfatning da Ekeberg fikk ham i behandling vinteren 2008, et halvt år etter skadene Dagbladet (og andre medier i sum) påførte ham. Han hadde mareritt når han sov, og hallusinasjoner når han var våken. Han hadde unngåelsesatferd, så ikke på TV, isolerte seg fra samfunnet. Han hadde spenningsreaksjoner og kontrollbrist. Han fikk intense smerter.

Mediedekningen fungerte også som hjernevask, og truet selvbildet hans, han begynte å tro at han var et monster. Den invaderende pressedekningen fratok ham hans aktelse. Den langvarige eksponeringen ble helt ødeleggende for ham.

Men det var ikke substans i det bildet som ble tegnet av ham. Feilvurderingen av situasjonen i parken fikk ingen konsekvenser for pasienten Ali Farah. Farah ble vurdert på samme måte på legevakten som av Schjenken. Første under seinere observasjon forverret tilstanden seg, og han måtte overføres til sykehus. Derimot ble møtet hans med helsetjenesten av en karakter en negativ opplevelse som ikke bør skje. Alt dette kom fram under dr Ekebergs forklaring.

 

Ligger fast

Heller ikke dette fikk redaktør Markusse til å angre. Tvert imot han forfekter Dagbladets rett til å drive en slik form for journalistikk også i fremtiden. Den redaksjonelle linja ligger fast. Det fins mange eksempler på at denne redaksjonelle linje har tegnet et trollspeilbilde av både enkeltmennesker og virksomheter i årene etter Schjenken-saken.

  • Hør Trude, Marie, Ida, Ragnhild, Even, Gunnar, Veslemøy, Kirsten Anders og alle dere andre som utgjør mediemobben i Dagbladet: Er vinklene deres virkelig verdt dette? Dere er selv de første til å slå ned på mobbing andre steder. Hvordan kan dere snu kappa så fullstendig når dere selv får makt og lever den ut på deres ofre? Faglitteraturen forteller at mange av dere mobbere ikke selv vet at dere mobber. Hva med å se dere selv kritisk i øynene ved første anledning?

Ekeland kunne fortelle at mediehets med årene har blitt så ille at man har måttet lage en ny diagnosegruppe, medieofre.

 

 

Mobbing

Den legendariske svenske arbeidslivsforskeren Heinz Leymann (Mobbing i arbeidslivet 1990) mente at mobbing kjennetegnes ved at det forekommer handlinger:

  • som gjør det vanskelig for personen å opprettholde sitt gode navn og rykte på arbeidsplassen
  • som gjør det vanskelig for personen å opprettholde gode sosiale kontakter med andre
  • som gjør det vanskelig for personen å kommunisere trygt, godt og effektivt med andre
  • som gjør personens arbeidssituasjon eller livssituasjon vanskelig
  • som kan true personens psykiske helse og selvbilde

Dette er en mild beskrivelse i forhold til den tsunamien som rammet Schjenken i 2007.

 

 

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no