...

 All makt korrumperer, også mediemakt, om den ikke møtes med motmakt

(Denne artikkelen kan vederlagsfritt nyttes av andre medier og blogger mot kildehenvisning).

 ***

Sakas prinsipielle kjerne

Skal media ansvarsfritt få brette ut feilinformasjon om ein person i ei endelaus rekkje artiklar, som til slutt påfører den omtalte alvorleg sjukdom eller død.

Dagbladets ynskje om rett til å publisere falske opplysningar i ei pågåande nyhendesak står mot menneskerett til privatlivets fred og individets integritet. Presseetikk er ein etisk dispensasjon. Dommen skal setje grenser for kor langt dispensasjonen rekk i høve til kryssande retts- og verdinormer.

Terje Marøy

 

Essay

De nådeløse angrer ikke

To tradisjonsbærere, to håndlangere, en fariseer og en noe forvirret redaktør eremitus blir mine gjester i oppsummeringen av Schjenken-saken. Velmenende samfunnsaktører ble pådrivere i en dødsfarlig mobb.

 

Av Terje Marøy - Stigmavakta

Svisj - svisj ... Pressen går. Dette evighetsmaskineriet, uten følelser, med makt til å la leve eller la dø. Det er hverken ondt eller godt, det er - og det skal være. Ingenting skal få forstyrre maskineriet.

Maktmaskineri kan aldri fungere uten de lydige byråkrater, funksjonærene som sørger for at drivverket alltid smøres. Virkningen er da ikke deres gebet, det viktige er maskineriet. Historien er full av grimme eksempler på hvordan slikt kan knuse både enkeltmennesker og samfunn.

 

De nådeløse ...

... i denne fortellingen har navn.

Tradisjonsbærerne heter John Olav Egeland og John Arne Markussen, begge med navn fra kjærlighetens apostel. Ingen vil Erik Schjenken vondt, men Dagbladets redaksjonelle linje ligger fast. Selv i etterpåklokskapens lys opptrådte håndlangerne slik tidligere, mellomliggende og nåværende redaktører - og en presseetiker - mener de skal opptre. Slik er systemet, maskineriet, pressen går, svisj-svisj ...

Håndlangerne er mange, jeg har valgt ut Trude Ringheim og Marie Heiberg Simonsen. De var sentrale i gjørmeproduksjonen som til slutt etterlot et mann i så tykke lag av stinkende dynn at ingen kunne se selve mennesket der inne. Med oppgitt likegyldighet sto de ansikt til ansikt med sitt offer i retten. - Vi ville handlet likedan, gitt det vi visste den gang, sier de, svisj-svisj ..., pressen går, systemet skal fungere, mennesket må tåle ...

De dyttet ham til kanten av stupet, der andre er blitt dyttet utfor av andre tenner i det store tannhjulet, som får pressen til å gå, gå, svisj-svisj ... Ingen følelser.

Erik krymper seg, men han fins ikke, han er bare en story, inne - ute, svisj-svisj ... Han falt. Noen holdt igjen. En samboer fjernet sluttstykket med den dødelige lille spissen, en snau kvadratmillimeter, som skulle sprenge kraniet nedenfra og male veggen med hjernemasse og blod. En lege som ikke kjenner arbeidstid, sendte politi og ambulanse for å ta vare på ham med makt. Håndlangerne klarte å gi ham store sår, tiden vil vise om de blir banesår. Slik er det med den saken, spørsmål om liv og død rammer alle, det er ingen grunn for Erik til å ta slikt personlig, vet den forvirrede eremitus å fortelle Erik, tre dommere og et par håndfull tilhører i Borgarting lagmannsrett. Pytt-pytt, pressen fungerer ikke uten likegyldig for konsekvensene av de skrevne ord, ord som kan drepe.

Fariseeren er presseetiker og heter Nils E. Øy, takk herre for at presseni ikke er slik som den usle i dynnet. Vi vet hva vi kan og skal gjøre med mennesker og samfunn der ute. Pressen opptrådte slik pressen skal opptre, svisj-svisj ..., avisene pøses ut i en endeløs rekke, dag etter dag.

Og den forvirrede eremitus er VGs tidligere redaktør Bernt Olufsen, som setter karakter. Dagbladet er på sitt beste også i denne saken, og mannen som drukner i gjørma bør ikke ta syndefloden mot ham personlig.

Den opprørte er meg selv, lekmannsskribenten. Jeg er kanskje mest opprørt av at pressen selv, politikere og intellektuelle synsere ikke tar saken inn over seg. De har åpen tilgfang til spalter, nett og eter. Det kunne skapt en visjonær etikkdebatt om norsk presse, debatt av en helt annen tyngde enn en nobody som jeg klarer å trekke opp.

 

Når våre helter dør

Skulle jeg brukt tabloid-formen for å beskrive mennesket der nede i gjørma, så ville jeg kalt ham en helt. Erik Schjenken er antirasisten som på Stortingets og Regjeringens vegne dro ut i våre nye kriger, ikke for å slåss, men for å berge liv. I Afghanistan ble han hedret for å være brobygger mellom norsk makt og det hårdt prøvede sivile samfunn. Særlig barn og unge hadde hans fokus.

Hjemme var han en dedikert livberger, som i akutte og mange krevende situasjoner ble forskjell på liv og død. Hans overordnede leger beskriver et fantastisk menneske og særdeles dyktig fagmann som det aldri var klage på. Han berget mennesker av alle hudfarger, narkomane fra overdoser, og var beredt der hans innsats var nødvendig.

Det er denne mannen mediemobben nesten klarte å drive i døden. De påførte ham samme alvorlige og kroniske skader, som rammet krigsseilerne og nordsjødykkerne. Psykisk tortur med omfattende senskader. PTSD-score 60 av 70, der diagnosen stilles på 20 og svært få av de hardest rammedekommer over 40. En score som er livstruende.

Svisj-svisj ... det var da ikke personlig ment, rasismen trengte bare et ansikt. At ansiktet ikke passet må da være helt greit! 

Sigbjørn Obstfelder er neppe alene om sin undring; er jeg på feil klode? Står de virkelig her, i retten, våre fremste mediefolk og mener hva jeg hører?

 

De tause

En feilvurdering, som ikke fikk konsekvens for pasienten, drepte helten i Erik. Tilbake er skyggen av ham. Kan hende kommer han gjennom marerittet, men han kan aldri komme styrket ut. Til det var systemet for knusende.

Men det fins mange tause vitner i denne saken som aldri ble hørt. De vil gjerne hjelpe, men vet ikke at de i sin uvitenhet trolig er med i mobben som media skapte. Men Erik er den mannen som sørget for at du i dag har fått noen år ekstra sammen med dine barnebarn. Eller du som får lov til å se barna dine vokse opp, etter at du trodde det aldri ville skje. Du er kan hende for liten til å forstå, men Erik er grunnen til at du kan leke med lillesøtra di og dra sammen med mamma og pappa inn i påskefjellet.

Dere er så mange, som har så mye å takke Erik for, dere lever på grunn av ham. Men de nådeløse fikk dere til å tro at han var et monster. Slik ble også dere en tann i hjulet som drev pressemobben, svisj - svisj ...

 

John & John

Gammel og ny redaktør, og redaktørene mellom dem, tradisjonsbærerne i Dag. Erik var en del av det løpende nyhetsbildet, som Dagbladet mener de har både rett og plikt til å følge. De publiserte ut fra det de "visste" på publiseringstidspunktet. Og de kan aldeles ikke gripe inn med sensur når tunge politikere kommer på banen.

Pirker vi i deres ferniss, finnes lite kunnskap i det de publiserte. Hvordan visste de at Erik var rasist, når hverken de eller vitnene kjente ham? Hvorfor skal et ledende mediehus være tastatur og mikrofon for politikere som heller ikke kjente le miserable på andre premisser enn de Dagbladet selv presenterte dem for.

De skaper en ondskapens spiral, der den ene feilaktige karakteristikken føder en ny og like feilaktig oppfatning. Svisj, svisj... Systemet har intet ansvar for hva som puttes inn i maskinen og hva som kommer ut.

- Men Erik, jeg kan forsikre deg om at ingen vil deg noe vondt, forsikrer Jogn den siste.

Neida, det var sikkert pur omtanke som drev Erik til den tarpeiske klippe, samme sted der flere har hoppet før ham. Medieoffersyndromet heter tilstanden som driver uskyldige og skyldige i døden. Pressen skal ha rett til å drepe, så sant den drepte dør for eget grep. En mer skånsom journalistisk metode truer demokratiet, må vite.

- Det er faktisk Ali Farah som er offeret i denne saken, insisterte John den siste. Nei, John - i denne saken er det Erik som er offeret, ofret på publiseringsrettens alter for å sprite opp en fortelling det ikke er dekning for.

Ali er offer i en helt annen sak, som gjelder uprovosert vold begått av en identifisert gjerningsmann. Og han er offer for en feil enkeltvurdering av akutt medisinsk karakter som heldigvis ikke påvirket syksdoms- eller rehabiliteringsbildet. Og han var slett ikke offer for rasisme.

 

Trude og Marie

Ingen av dem ville skrevet i dag det de skrev i 2007, forsdikrer håndlangerne i systemet. - Jeg skrev ut fra det jeg visste  på daværende tidspunkt, og det må jeg ha lov til, forsikret de begge to. Svisj - svisj ... slik er sytemet, jeg eter deg Erik!

Der - og akkurat der - følte jeg uhyggen. De kastet maskaraen foran Eriks øyne, og deres følelseskalde blikket var trygt festet på systemets ufeilbarlighet, deres eget systems ufeilbarlighet. Fruentimmerne fikk nakkehårene til å reise seg, så jeg gikk sporenstreks til frisøren. Man lager ikke omelett uten å knuse egg. Vi skaper ikke demokrati og ytringsfrihet, uten at noen må betale prisen. Intet maskineri fungerer uten at tannhjulene blir smurt, og hver tann griper perfekt inn i det neste. Bak maskaraen lå den effektive byråkratens sjel, og den skremte.

Bak mobbingen, fikk vi høre, lå den institusjonelle rasismern. Den er viktig å bekjempe. Og det er så viktig at en antirasist skal kunne føres umælende til skafottet og pålegges den totale skyld.

Noen håndlanger før dem visste også "på det daværende tidspunkt", at hedersmannen Tore Tønne var en skurk. De drev ham så langt ut på klippen at han selv tok det siste skrittet. Nå er han død, og historien har frikjent ham for anklagene, i verste fall hefter en liten snev av uaktsomhet rundt et nokså bagatellemessig forhold.

 

Håndlangernes viten

Håndlangerne visste det som var vesentlig om Erik, og denne kunnskapsløse viten ble spydd ut over landet, svisj svisj... pressen går. De ville ikke ha annen viten. Rasisme-ordet er bra, for den som trenger slegge - mot de andre. Google er også bra, men ikke hvis det kan forkludre det man allerede vet. Antirasistmiljøene har også mye bra viten, men ikke hvis den forkludrer det vi vil vite om Erik, bukken som skulle synden bære.

Alternativ viten ville i det minste avdekke at det aldri fantes noe spor av rasisme i Eriks gjøren og laden. Ikke et snev. Da var det så mye bedre å kunne dømme på bakgrunn av en hop med kilder, som hadde bevitnet en enkelthendelse, der Erik trådte feil, denne ene gangen. Bekreftelsen søkte de i at de maktet å knuse hans livsoppgave, oppgaven som var å berge livet til deg, meg eller andre. kanskje også på et tidspunkt livet til noen av de mange håndlangerne i pressemaskineriet som dømte ham.

- Oslo har mistetan av sine beste livreddere, sa dr med Ann-Catrine Braarud, ikke uten tristesse.

 

Trude visste 8.8.2007:

"Det blødende voldsofferet Ali ble nektet hjelp." 

Tvertimot. Da Erik og hans kollega feilaktig vurderte hans opptreden bevisst utagerende, gjorde de det samme som instruksen åpner for. De overlot ham til politiet som skulle transportere  ham sikkert til legevakten halvannet minutt unna. Dette skjer cirka ti ganger daglig, i følge legene som vitnet i Schjenkens favør.

"Frifinnelsen faller på sin egen urimelighet."

Ullevål sykeghus konstaterte at Erik hadde foretatt en tilfredsstillende medisinsk vurdering. Selv om det i ettertid viste seg at vurderingen var feil, så vurderte legevakten ham på samme måte, inntil situasjonen forverret seg et par timer senere. Da var han fanget opp av sikkerhetsslusene, som også er en del av den medisinske beredskapen i verdens rikeste land.

"Ambulansepersonell nektet å ta med seg det blødende offeret."

Nei, de henviste ham til en alternativ transport gjennom politiet, slik sikkerhetsslusene åpner for når det gjelder utagerende pasienter, og situasjonen forøvrig ikke tilsier akutt fare. Det var ingen akutt fare da pasienten ble overlatt til politiet.

"I følge vitner kalte de ham et "svin" fordi han tisset på seg."

Slik skaper Trude inntrykk av en åpenbar hjerneskade. Men Ali tisset ikke på seg, han tisse på Eriks kollega og ambulansen, på en måte som for dem så viljestyrt ut, og som åpner for polititransport til legen. I dag vet vi at pissingen ikke var viljestyrt, men for sikker hets skyld var det i antirasismens navn greit å sprite oppen smule. Om Trude var forvirret, hadde avisa faktainformasjon og mulighet for å korrigere oppspritingen.

"Bilder og vitner gjør at saken er dokumentert."

Tvertimot. Bilder og vitner viser at Ali var ved bevissthet og sto på beina da ambulansen var der. Det gjorde også at Erik og kollegaen oppfattet pissingen som viljstyrt, utagerende adferd. Ingen bilder avdekket rasisme, med nær 30 års presseerfaring bør selv en skrivende journalist skjønne såpass.

"Hadde en hvit, norsk mann blitt slått i asfalten, er jeg ganske overbevist om at han hadde fått hjelp."

Ali fikk hjelp, om enn ikke akkurat slik Trude - som ikke var på stedet - forventet. Dessverre fins mange eksempler på at hvite norske menn og kvinner heller ikke får optimal behandling av helsepersonell. Svikt som rammer fra tid til annen. Men sett at Ali var hvit og Erik svart, som det etterhvert fins en del av i landet, ville hun da ha dynget rasismegjørma over ham? Neppe.

Nå har jeg ikke tatt mer enn halvparten av grove anklager og insinuasjoner som Trude vet på daværende tidspunkt, på første halvannen spalte i sin femspalter.

Slik putter hun Erik, en helt, trygt inn i den offentlige debatt om institusjonell rasisme. I mer enn 50 artikler i avisa og tilsvarende på nettet gir han rasimen et ansik, selve riksrasisten. Han settes på trykk sammen med nynasister og rasister.

Som 27.august: Erik settes i boks, med en gruppe som "Sprer rasehat på flygeblad". Erik og "Skremt av nye rasismeangrep" illustrert med hakekorsviftende mobb. Erik og "Svenske nynazister herjet vilt på ferie." Erik og "Ulovlig praksis - nektet adgang". Erik og "Fjellfolk: - Nei til muslimer på vidda". Svisj- svisj ... pressen går. Men, bevares, maskineriet har ikke pådyttet ham holocaustfornektelse.

 

Marie visste også mye; 11. august 2007

Men jeg skal nøye meg med denne: "Tragedien i Sofienbergparken sjokkerte tilskuerne og de aller fleste nordmenn, fordi vi plutselig ble konfrontert med noe vi ikke ønsker å se. Det var rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens. Det var resultatet av et menneskesyn, hvor noen er mindre verdt enn andre. Men det begynte ikke med Ali, og det slutter ikke med ham."

Dette vet hun, om en antirasistisk mann som hadde dedikert livet sitt for å berge både Alier, Truder og Marier, og alle andre som hadde behov for hans kompetanse. Hun ville ikke skrevet slik i dag, men fastholder sin rett til å skrive hva hun skrev før hun visste hvem han var.

 

Trude og Marie ...

... opptrer i overkant enfoldige. Det kan fort gå galt hvis kommentatorer tror det som står i avisa når de skal kommentere. Samlet nesten 60 års presserfaring burde lært dem såpass.

Jeg har selv latt meg blende av disse to fremragende kvinnene, hvis kommentarer jeg har gledet meg over i henholdsvis 20 og 30 år. Avmaskarert kryper det en uro inn i meg. Når jeg ser at de vrøvler i en sak jeg har satt meg inn i, hvordan kan jeg da være trygg i andre saker som jeg selv ikke kjenner?

Men trolig fins det håp. I de senere år har det slått meg at begge virker noe mer nølende i forhold til å kommentere avisas egne sensasjoner. Opplever de, slik jeg har gjort atskillige ganger, at enkelte torpedojournalister jukser, når de konstruerer sine avsløringer?

 

Salig fryd

Før denne saken ville jeg rangert Trude og Marie blant landets fem fremste kommentatorer, uten tvil. Om jeg hadde utvidet listen til 10, ville jeg også funnet plass til deres kollega Esten O. Sæther. Etter å ha gått bak skriveriene deres, aner jeg eimen av noe grumsete, kollektivets fordømmelse, hvor nåde ingen plass har. Jeg har sett slikt før, i mørke bedehus hvor bare fordømmelsen var mer saliggjørende enn frelsen. Hvor det hos de rettferdige ikke fantes nåde, hvor de rett nok måtte erkjenne at frelseren også skulle dømme, men forhåpentligvis uten å tilgi akkurat den nesten. Eller som den senere profilerte pinsepastoren sa det for 50 år siden: - Guds kjærlighet er så grenseløsm, at når en kvinne ser sin fortapte sønn brenne i helvete til evig tid, skal hun prise Gud for hans store nåde og rettferdig. 

Så var det da også en tradisjonsbæreren fra bibelbeltet, mørkemannen Lars Helle, som meislet ut en fortsatt mobberedaksjonell linje etter Tore Tønnes død. For redaksjonelle fantasier om et menneskes sjel, for feil og for fristelse, skal der ikke ytes tilgivelse.

Min tanke går derimot til vor kirkefader Martin Luthers tale til Dagbladets lesere for snart 62 år siden: Om noen skulle si at jeg er nådeløs, så til helvete med nåden! (Jegn mener ordene ble ført i pennen av Elling Tjønneland i hans glitrende dobbeltkronikk Fjern Luther fra Grunnloven; 3. og 4. (?) sept 1951). (Eller kan hende det var i min egen særoppgave med en del andre kilder for snart 50 år siden).

Når vil Dagbladet erkjenne for sin menighet: Vi tok feil av Erik Schjenken. Han er ingen rasist, han er et godt menneske og han er en helt. Hører jeg deg rope ut dette, John den siste?

 

Etikk uten etisk forankring

Fariseeren i denne fortellingen er altså Nils E. Øy, anerkjent pressemann som holder den presseetiske fane høyt, og med presseetisk definisjonsmakt. Han er overbevist om at Erik ikke er rasist, og han fortalte retten det.

Han mener også at Dagbladet og alle de andre i mobben, holdt seg trygt innenfor pressetikken da de plasserte antirasisten Erik inn i den institusjonelle rasismedebatten. Pressen skal publisere det de har, det vil ødelegge nyhetsformidlingen om de skal vente på svar. Det er sogar avgjørende for demokratiet at pressens publiseringsrett holdes høyt og vidt, må vite.

Dagbladet, manisk opptatt av habilitet hos andre enn seg selv, valgte likevel å vitneføre den mest inhabile presseetikeren som fins i dette landet. Han er nemlig ansatt av Dagbladets (og andre publikasjoners) redaktører, som generalsekretær i Norsk redaktørforening.

Jeg tror ikke at Øy er så servil at han vitner mot sin overbevisning, når han sier at Dagbladet presser grensene i mange saker, men ikke i denne. Han tror sikkert det er etisk forsvarlig av pressen å utfordre et enkeltmenneskes tålegrense. Dagbladet var heller ikke førs, størst og verst da denne saken raste.

Der og akkurat der, avslørte Øy seg som en etiker uten etisk forankring. Etikk også presseetikk, handler ikke om retten til å slå, men om hvordan slaget rammer offeret, og om det rammer rett person.

Øy har tilsynelatende heller ikke reflektert dypere over hva presseetikk er. Presseetikk er en etisk dispensasjon, den kan gå lenger enn det som høver seg i mellommenneskelige relasjoner, nettopp fordi pressen har en viktig samfunnsrolle. Når skal pressen selv vise en smule aktsomhet og ærbødighet i forhold til denne dispensasjon som vi, samfunnet, har gitt dem i tillit til at de skal forvalte den klokt?

At andre var like ille, skulle få etikeren til å tenke. Det er når dyr jager i flokk at de er farligst, også mediedyret, maskinen som går og går, svisj-svisj ...

 

Rovmobbing

Nils E. Øy er i sak etter sak frontkjemper for et suspekt privilegium; de profesjonelle ordgytere skal holdes ansvarsfrie for usanne påstander og redaksjonelle skeivvinkler. Alle andre i samfunnet holdes ansvarlig når de med harde ord bedriver skadeverk på liv, helse og materie.

Hvis Dagbladet hadde behandlet en av sine egne ansatte tilsvarende grovt som Erik, ville det vært rovmobbing. De ansvarlige ville blitt tuppet ut av arbeidsplassen og offeret hadde fått erstatning. Hverken Øy eller redaktørene har forklart oss hvorfor de skal utsette vanlige folk for en behandling som er uakseptabel i eget hus? Dette minner om hva Sverre M. Kihle kaller rovmobbing i sine bøker. Mobbing blir neppe enklere å bære om Dagbladet setter sitt stempel på mobbingen og sprer den ut over hele landet.

Selv om den gyldne regel ikke er noe prioritert presseetisk premiss, kan man jo likevel undre seg - i hvert fall en smule.

 

Eremi-tussen

Bernt Olufsen er en av sensasjonstabloidenes fedre her til lands. Jeg skal ikke åpne skapene hans for å telle skjeletter. Men han vet å fortelle at Dagbladet har holdt seg på trygg grunn, deres kommentatorer er av landets beste. Og Erik må selv bære skyld for at folk kjenner ham igjen. Han skulle ligget helt stille, da ville bare hans bokrets, yrkeskrets og vennekrets visst hvem han var.

O, for en innsikt! Hadde ikke damene stukket frem pupper og lår, ville de heller ikke blitt voldtatt. Korsfest offeret, la overgriperen gå fri!

Historien gjentar seg, svisj-svisj ...

***

 
Devaluert presseetikk

Etikk spring ut or den gyldne regel, som har ei aktiv og passiv form. Den er uttrykt gjennom fleire tusen år gamle religiøse, filosofiske og seinare humanistiske tradisjonar.

Aktivt; du skal gjera mot din neste som du vil han skal gjera mot deg.

Passivt; du skal ikkje gjera mot din neste som du vil at han ikkje skal gjera mot deg.

Slikt er lite å lage sensasjonspresse av. Nett difor er det avgjerande at pressa i alle høve tek sin restetikk på alvor. Det er dette den pressetiske debatten hoppar over, kor skal ein setje dei lågare etiske grensene som ein ikkje bør krysse.

Pressa er lite audmjuke i høve til den etiske dispensasjonen samfunnet gir prentefridomen.

Terje Marøy

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no