...

Dagbladets falsum drev saken

Jeg setter ikke tittelen i hermetegn eller sitatsstrek fordi jeg etter å ha fått utlevert artiklene er enig i advokat Carl U. Bores karakteristikk av avisens journalistikk.

(Leserne får ha meg unnskyld noen indignasjoner underveis, men jeg er lekmann med et levd livs erfaring og ingen profesjonell pressemann).

Av Terje Marøy - Stigmavakta

 

Med få ord torpederte Advokat Carl U. Bore Dagbladets forsvarsstrategi, nemlig at publikum, leser og politikere har skylda for at saken ble som den ble i avisa. En redaktør skal etter Dagbladets mening kunne lene seg ansvarsfritt tilbake og la folks oppfatninger, basert på avisas feilinformasjon, leve sitt eget liv i spaltene.

  • Sorry sjefredaktør John Arne Markussen, som sjefredaktør i ei avis med tradisjoner, må du stå for noe større enn dette.

 

Artiklene viser ...

... at det var Dagbladets egen i beste fall slumsete journalistikk som drev fram opinionens feilaktig meningsdannelse.

Sakens prinsipielle kjerne

Skal media ansvarsfritt få brette ut feilinformasjon om en person i en endeløs serie artiklar, som til slutt påfører vedkommende alvorlig sykdom eller død.

Dagbladets ønske om rett til å publisere falske opplysninger står mot menneskerett til privatlivets fred og individets integritet.

 


Bevisst falsum?

Et annet spørsmål er om falsumet var bevisst. Medieviter Carl-Erik Grimstad har i en utmerket kommentar i Journalisten drøftet at reportasjene slett ikke trenger å være å være bevisst skeivinformasjon, og sannsynligvis ikke er det. Jeg er enig i det.

Samtidig er det en redaktørs plikt, og burde være en ryggmargsrefleks, å ta et steg tilbake når avisa plutselig er del i et massivt hylekor for å ramme et enkeltmenneske, en person som ikke er offentlig, og framfor alt en person som ingen i mobben kjenner. Og som ikke engang får lov til å ytre seg om sin side av saken.

  • Markussen; jeg var Dagbladet-leser for over 50 år siden, så jeg er ikke ukjent med at den gamle hyllede avisa også sparket nedover, som da dere hengt ut en forvirret middelaldrende psykiatrisk pasient som ville sette verdensrekord på Bislett. Men det er et skritt til det verre å drive fram selve det psykiske sammenbruddet.

 

Særlig er det viktig ...

... med et kaldt hode når saken dreies i institusjonell retning, når påståtte systemfeil legges på en enkelt person. Det var nettopp det som skjedde i Fagbladets fatale artikler om Tore Tønne, som drev en hederlig mann i døden for noe som i verste fall var uaktsomhet i forhold til et rotete system for etterlønn til stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Magnus Stangeland ble for øvrig frifunnet for tilsvarende regelbrudd, nettopp fordi systemet var uoversiktlig.

Etter Tønnes død ble avisas feilvurderinger og etiske kortslutninger redaksjonell linje. Den linja ble slått fast allerede i avisas egen hvitvaskingsrapport om Tønne, ført i pennen av Lars Helle, som seinere ble sjefredaktør i avisa. Anne Aasheim var sjefredaktør da Schjenken ble uthengt.

Pressens oppgave er ikke å utfordre menneskers tålegrense, men å hindre at de utsettes for maktovergrep. Her har pressen fortsatt ikke tatt inn over seg at pressen selv representerer formidabel makt - som i dette tilfellet er brukt til å ødelegge et menneske.

Devaluert presseetikk

Etikk spring ut or den gyldne regel, som har ei aktiv og passiv form. Den er uttrykt gjennom fleire tusen år gamle religiøse, filosofiske og seinare humanistiske tradisjonar.

Aktivt; du skal gjera mot din neste som du vil han skal gjera mot deg.

Passivt; du skal ikkje gjera mot din neste som du vil at han ikkje skal gjera mot deg.

Slikt er lite å lage sensasjonspresse av. Nett difor er det avgjerande at pressa i alle høve tek sin restetikk på alvor. Det er dette den pressetiske debatten hoppar over, kor skal ein setje dei lågare etiske grensene som ein ikkje bør krysse.

Pressa er lite audmjuke i høve til den etiske dispensasjonen samfunnet gir prentefridomen. Og dei er lite medvitne den makta dei sjølve har, til å rive ned, eller byggje opp.

Terje Marøy

 

 

Det burde også være en ryggmargsrefleks hos både journalister og redaktører å trekke pusten når de ser at de selv og opinionen de har skapt sparker nedover. Så om Dagbladets kvinner og menn ikke skjønte at de var blitt en mobb, så var det ekstremt dårlig faglig skjønn at de ikke i løpet av få dager forsto at dette bar galt av sted. Så er det også flytende overganger mellom etisk og faglig uforstand til grov uaktsomhet og forsett.

Med andre ord, bjelken i redaksjonsmedlemmers øyne var stor, men ikke større enn at de fortsatt så flisa i Schjenkens øyne.

Om ikke annet, så bør Schjenken og lignende saker ha lært avisas respekterte kommentatorer at de bør drive intern kildekritikk før de kommenterer på grunnlag av det enkelte av deres kolleger i nyhetsavdelingene skriver. (Også i Dagbladet fins notorisk uetterrettelige torpedojournalister, men det får jeg ta direkte med Markussen om anledningen byr seg).

 

Nådeløs advokat
Schjenkens advokat var nådeløs mot Dagbladet. Jeg er nok mer usikker enn ham om forsettet, fordi mobbere ofte ikke selv forstår når de mobber. Derimot er det ikke vanskelig å følge ham på faktabeskrivelsen, som jeg vil belyse i andre artikler, om tiden tillater det

Advokat Bore, (med mine kommentarer i parentes):

  • Det er slått fast at ambulansepersonellet ikke handlet rasistisk. (Korrekt)
  • Det er slått fast at det ikke eksisterer institusjonell rasisme verken i 
politistyrken eller Oslos helsevesen. Overhodet. (Jeg vil ikke være så bombastisk, men det berører uansett ikke Schjenken, som ikke er rasist eller har opptrådt rasiststisk).
  • Politikere, advokater og de andre «prominente» personene som den gang gikk høyt, har senere flyktet fra sine rasismebeskyldninger som skremte dyr i skogen. (Det vet jeg foreløpig ikke, men jeg kjenner igjen symptomene på slikt).
  • Dessverre heftet det også alvorlige faktiske feil i Dagbladets beskrivelse av faktum i parken. Det er ikke bare slått fast av Oslo tingrett, men også en rekke andre instanser. (Og det fastslås av meg).
  • Dagbladet har hengt ut Erik Schjenken som en kaldblodig rasist. Helt uten dekning. (Korrekt).
  • Dagbladet fabrikkerte en HISTORIE om hendelsen i parken, som ALDRI skjedde, men som var nødvendig for å BEVISE at ambulansepersonellet (angivelig) handlet rasistisk. (Korrekt beskrevet, men er mer usikker på om dette ble gjort med overlegg forsett eller grov uaktsomhet).

 

Fabrikkert historie

Bore trekker fram fem elementer som en rød tråd i den historiefortellingen som utviklet seg til et falsum (min kommentar i parentes):

  • Farah lå livløs/bevisstløs på bakken mens ambulansen var på stedet. (Han sto oppreist hele tiden mens ambulansen var til stede)
  • Farah ble ikke undersøkt. (Han ble vurdert mht. hjerneskade på en måte som ikke avvek vesentlig fra legevaktens vurdering, før situasjonen forverret seg noen timer senere).
  • Farah hadde tisset på seg (urinavgang i buksa). 
Massivt i hele pressedekningen. Klart usann beskrivelse, og Dagbladet visste bedre. (Korrekt beskrivelse, og Dagbladet visste at de skrev usant om dette hjerneskadesymptomet, de hadde sågar bilder som viste at opplysningen var falsk. Helt sentralt i opinionsdannelsen og rasismedebatten).
  • Schjenken må ha skjønt at Farah var alvorlig skadet (og forlot ham likevel). 
Knytter seg særlig til tissingen, et opplagt symptom på hodeskade. (Feil vurdering som dette gjøres fra tid til annen, også av leger, det er slett ikke opplagt at Schjenken burde skjønt dette. Flere lignende eksempler framlagt i retten, som ikke engang medførte reaksjoner mot involverte leger/helsepersonell).
  • Rasisme: Schjenken er rasist nektet Farah ambulanse fordi han er afrikaner. 
Massivt i hele pressedekningen. (Korrekt observert, massive rasisme-beskyldninger uten rot i virkeligheten, både av erfarne kommentatorer og menige journalister - uten at de hadde noen som helst kjennskap til den tidligere ukjente privatpersonen Erik Schjenken).


 

Sannhet

Enhver rettssak vil gi tapere og vinnere. Vinner Dagbladet, taper både pressen og samfunnet. Taper Dagbladet, vil pressen vinne større plikt til å søke sannhet - og samfunnet blir beskyttet mot mektige samfunnsaktørers maktmisbruk. All makt korrumperer, også pressemakt, om den ikke møtes med motmakt; i dette tilfelle en fellende dom.

"All makt korrumperer, også pressemakt, om den ikke møtes med motmakt; i dette tilfelle en fellende dom."

 

Innledningen på Grimstads kommentar får bli avslutningen på min: "Sannhet og sannhetssøking er kjernen i all journalistikk. Uten sannhet som ledestjerne blir det meste av vår medieverden meningsløs."

***

Epilog
Stigmavakta.no lider av at skrivingen er et enmannsprosjekt, som jeg må ta i ledige stunder. Men ambisjonen er også å gå inn i detaljer i dekningen. Ikke minst er håpet at journaliststudenter kan ta seg til å reflektere over en lekmann tanker etter et levd liv.

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no