...

Litt om meg selv

- pensjonist og borgerrettighetsaktivist (emeritus)

 

 

 Foto: Lars Løken

 

Jeg, Terje Salhus Marøy, vokste opp i en evangelisk pinsevenn-tradisjon på den vesle øya Marøy i Nordhordland.

15-år ung forlot jeg øya for å gå på gymnas. Et år senere forlot jeg også barnetroen. Likevel ser jeg at mange av mine tanker og metaforer preges av denne oppveksten. Stor takk til mor og far!

En hendelse som har vært med på å forme meg, var påsken 1965 da jeg arbeidet med en særoppgave i 8. klasse om "Martin Luther, var han slik lærebøkene våre har framstelt han?" Luthers antisemittisme, forkvakla kvinnesyn og bigamilære, heksesyn, klassetyranni og mye annet grums, ga meg selv et syn på autoritære sannheter som har blitt liggende. Jeg trodde ikke den gang, og tror fortsatt ikke, at det nødvendigvis er sannheten som makteliten forsøker å pådytte allmuen. Til sist har dette spiret til herværende protestblogg, stigmavakta.no.

 

Krigslære
Etter artium gikk jeg Befalskolen for infanteriet i Nord-Norge, etterfulgt av plikttjeneste på det som den gang het Hærens fallskjermjegerskole, som jegerlagfører og instruktør. Dette miljøet ble midt på 70-tallet omformet til det som i dag heter Forsvarets Spesialkommando FSK, som i hovedsak rekrutterer fallskjerm- og marinejegere.

Krigsskolen gjennomførte jeg i 1974, etterfulgt av variert tjeneste og en drøss fagkurser, deriblant dykkerutdannelse ved marinens dykker- og froskemannskole på Haakonsvern.

Dykkingen har gitt meg mye glede, både profesjonelt og privat, Når mediene illustrerer en god eller dårlig laksesak med bilder fra scanpix, gjør de det med mine for lengst døde og oppspiste modeller.

 

 

Oppdrettslaks - Foto: Terje Marøy, SCANPIX

 

Jeg arbeidet en tid i AF-forbundet KOL, ett av de små militære fagforbund, med så lange navn at forkortelsene tvinger seg fram. Der var jeg ansvarlig for informasjon.

 

FN
Høsten 1987 dro jeg til UNIFILs hovedkvarter i Libanon som Staff off to ACOS A&P. På norsk betyr det at jeg dreiv stabskontoret i den seksjonen som stelte med administrasjon og personell, herunder UNIFILs militærpoliti. Alle mine kolleger den første tida var fra Nepal, en herlig om enn noe forknytt gjeng som så på autoriteter med større underdanighet enn jeg selv. Diare med 20-minutters syklus lammet ikke bare minegen produktivitet. Hele flokken sto i giv akt når jeg passerte til og fra potta. Det lærte meg litt om ledersystemer som bygger mer på frykt enn kollegialitet.

"Please advice" var gjerne UNIFILs forsikrtige tilnærming der jeg selv kunne finne på å si "over my dead body".

Det skar seg etter kort tid. Groteske krigsforbrytelser nådde aldri fram til FN-hovedkvarteret i New York, ut fra tesen om at slike rapporter kunne støte den ene eller annen part.

Jeg gjorde opprør, og ville absolutt ikke underkaste meg forkvaklede synspunkter som kom fra hva jeg kalte en obsternasige oberster. Det førte til ordrenekt og avskjed etter tre måneder. Det stred mot min barnelære at jeg av bekvemmelighetsgrunner skulle snu ryggen til ofrene. Begrepet nøytralitet ble meningsløst når det innebar at krigsforbrytere ikke skulle stilles til ansvar. Tvert imot mente jeg at FN skulle gi hendelsene et saksnummer, sikre beviser og utrede spor, for så å sende materialet til FN for videre etterforskning og sanksjoner.

Vi satt jo på nødvendig fagkompetanse for å gjøre en skikkelig jobb.

I et slikt opplegg kunne det jo tenkes at enkelte stater ville finne det så ubehagelig til stadighet å bli konfrontert med krigsforbrytelser, at de kunne innføre noen begrensninger i forhold til sine soldaters framferd. Men, norske myndigheter sto så sterkt på det motsatte syn, at selv rapportering tjenestevei kunne koste jobben.

Eller som jeg skrev i sakens første brev. Slikt vil ramme ytringsmotet blant norske offiserer. Statens syn fikk medhold i alle rettsinstanser. Flere massakre både på Balkan og i Rwanda kunne vært avverget om ikke selve systemet hadde knekt FN-styrkenes moralske ryggrad.

Så vil jo andre hevde at massakre likevel ville gått sin gang. Ja vel, men ofrene i de massakrene vi kunne hindre, ville fått en ny sjanse til å leve et liv. Mennesket måles ikke i masser, men i enkeltpersoner. Det enkelte mennesket er unikt, har menneskeverd og skal beskyttes av grunnleggende menneskerettigheter. Slik har den opprinnelige småskurken og krigsprofitøren Oskar Schindlers arbeid for å berge sine jødiske slavearbeidere fra gassovnene, blitt et mer realistisk forbilde for meg enn de mer helgenaktige menneskene mange trekker fram.

Konflikten med FN og norske myndigheter førte til at jeg har vært mer eller mindre arbeidsledig siden 1987. Når arbeidsgivere har ti kvalifiserte søkere, skjønner selv jeg at man ikke velger den som har opptrådt noe rabiat. Det hefter gjerne noe ved en som skal forsvare seg med at det er noe galt med FNs og norske myndigheters syn på menneskerettigheter i praktisk utfoldelse.

 

Terror
Fra 1976 til 1981 jobbet jeg i korte perioder ved Politiskolen, (under kurs og øvelser). Terroren mot jødiske utøvere under München-OL, fikk norske myndigheter til å opprette en spesialenhet mot terror på norsk jord.

Jeg tror alle vi som var involvert i arbeidet fra første stund så terrorens todelte maske. På den ene siden de grimme handlinger som må bekjempes, på den annen side et opprør mot sementert urettferdighet, som må utbedres.

Det er naivt å tro at man kan utrydde første del av bildet, uten å gjøre noe med de underliggende forhold. Slik ble da opplegget i Afghanistan en tragisk fiasko, der hevnen skygget for analysen, og vi har havnet i en stilling vi ikke finner ut av.

Slik sett tror jeg at Gert Nygårdshaugs roman Mengele Zoo gir et bedre bilde av terrorens vesen enn all verdens faglitteratur.

 

Mine holdningers fallitt
I 40 år var jeg stolt av mine egne holdninger og min integritet, også i forhold til funksjonshindra. - Som sivilisert nasjon må vi kunne ta vare på våre funksjonshindra og gi dem den omsorg de fortjener, koste hva det koste må, var min tese.

- Og slik støtter du den tanke som fører til diskriminering av funksjonshindra hver eneste dag, sa hun som i dag er min kone. Hun sa også: - Jeg diskrimineres ikke som kvinne, men som funksjonshindra.

Ta vare på? Funksjonshindra selv ønsker utdanning og jobb, slik at de kan ta vare på seg selv og bygge landet. Mangel på denne visjonen gjør at Norge har mislykkes i vårt arbeid for de av våre egne innbyggere som sliter med å klatre over samfunnskapte hindringer.

Hva hjelper det om en arbeidsgiver støtter IA-avtalen og tilrettelegger for fremtidige funksjonhindra arbeidere, hvis arbeideren ikke får assistanse til å stå opp av senga?

Funsjonshindra er ikke noe du er. Du blir det i møte, med de hindringer styringsflertallet har lagt i din vei. Det har jeg også lært av min kone.

 

A4-overgrep
Det finnes et utall av overgrep som rammer mange av landets borgere. Jeg har intet mål om å tale alle disses sak. Men jeg tror at min livserfaring i hvert fall har gjort meg mer bevisst på denne siden av vårt samfunn enn folk flest. Det gjør meg i stand til i hvert fall å peke på de overgrep jeg selv ser.

Det fins knapt et A4-avvik som ikke setter en gruppe i bås, hvor andre enn den det gjelder skal definere behov og løsninger.

 

Og forresten

Jeg var noen år konfirmasjonslærer i Humanetisk forbund. Det  lærte meg at mennesket er klokt og godt utrustet, før det blir tynget av akademiske grader, personlig prestisje og statlige lønnstrinn.

***

Jeg skulle tro at disse ordene sier mer om hvem jeg er, enn den formelle CVen, som heller ikke ligger innenfor en A4-definert ramme.

Terje Marøy

 

 

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no