...

Denne siden har tre oppslag

  • Norsk bistand ute av kontroll
  • NORAD; spørsmål - svar - kommentar
  • Varsling om misbruk av bistandsmidler
(Et særskilt varslingsbrev er sendt til Flyktninghjelpens styre. Det blir foreløpig ikke publisert, men presse, politikere og myndigheter kan få det tilsendt etter ønske).

 

Norsk bistand ute av kontroll

Funksjonshindra skal inkluderes i norsk bistand. Men UD og NORAD vil ikke kontrollere om norske bistandsorganisasjoner følger opp dette. Årets TV-aksjonist Flyktninghjelpen har i snart seks år nektet å svare på spørsmål om sin praksis.

 

Av Terje Marøy

 

Flyktninghjelpen vil ikke svare på spørsmål om funksjonshindra flyktninger. Regjeringen og NORAD vil ikke kontrollere dem og andre organisasjoner. (Faksimile fra flyktninghjelpen.no

 

 

Av bistandsbudsjettets 27 milliarder kroner, går omlag 16 milliarder til norske og internasjonale humanitære organisasjoner. Ved å disponere disse midlene på en ikkediskriminerende måte, vil man i løpet av få år virkelig få gjort noe som monner for funksjonshindra i verdens fattigste og konfliktfylte land. Det er ikke mangel på spesialprosjekter som fratar funksjonshindra muligheter, men at de ikke får ta del i normalutviklingen i sine hjemland.

TV-aksjonen faller i år på FN-dagen 24. oktober. Det gir anledning til å minne om FNs menneskerettighetskonvensjon for funksjonshindra som nylig ble vedtatt. Den slår fast at funksjonshindra skal inkluderes i verdens bistandsprosjekter. Allerede for 11 år siden ble en slik forutsetning slått fast av Stortinget i stortingsmelding 8-1998-99 og fulgt opp i rundskriv fra Utenriksdepartementet 8. november samme år.

 Verdensbanken, som finansierer mange norske prosjekter, har tilsvarende regler.

 

Judy Heuman, her sammen med USAs første funksjonshindra presidentFranklin D. Roosevelt, reformerte Verdensbakens regler om universelt utformet bistand.

070714FSF033.JPG

Foto: Finn Ståle Felberg/ULOBA

 

Funksjonshindras organisasjoner jublet  over noe som kunne blir et løft for funksjonshindra i utviklingsland da reglene kom. Men skuffet har de måttet erkjenne at bestemmelsene har blitt papirtigre uten reelt innhold. Noen bein til sin egen organisasjon Atlasalliansens prosjekter, blir småtteri i forhold til den utvikling som ville komme funksjonshindra til del om bistanden hadde vært universelt utforma.

 

Mangler

Som i det norske samfunn ellers har bistandsorganisasjonene (NGOene) beskjeden kompetanse når det gjelder spørsmål om bistand som ikke diskriminerer funksjonshindra mennesker.  Under Mitt Liv-konferansen 27. september uttalte likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik at hun møter diskriminering av funksjonshindra i Norge hver eneste dag.

Bistandsorganisasjonenes ledere og mange feltarbeidere i inn og utland rekrutteres i Norge. Faren er derfor tilstede for at mennesker med de beste intensjoner eksporterer de dfiskriminerende systemer som vi her til lands fører en daglig kamp for å bryte ned.

 

Samfunnskontrakt

Nå skal norske borgere gi så det kjennes 24. oktober. Jeg støtter det. Men da må også Flyktninghjelpen kunne forsikre det norske folk om at pengene benyttes i henhold til norske regler for bistand. Det er absurd å forvente at funksjonshindra skal gi av sine midler, hvis Flyktninghjelpen diskriminerer funksjonshindra i bistandsområdene.

Flyktninghjelpen kan videre forvente en sjekk på ti millionerr kroner eller mer fra Regjeringen på innsamlingsdagen. Trolig mer, siden mange katastrofer har trange kår for tida. Mange funksjonshindra vil føle seg tråkka på, om regjeringa ikke stiller krav til universell utforming av prosjekter som skal finansiereres av fellesskapets midler. Dette kravet er spesielt viktig å stille overfor en organisasjon som ikke vil være åpen om bruk av midler.

 

Ukjent for medarbeiderne

Mange av Flyktninghjelpens feltarbeidere kjenner ikke til begrepet universell utforming, og har ikke fått instruks om at prosjektene skal utformes slik at også funksjonshindra får nyte godt av utviklingen. I 2004 tok jeg dette opp med flyktninghjelpen første gang, men de har i løpet av snart seks år, underskiftende generalsekretærer ikke villet svare på spørsmål om dette.

Nåværende generalsekretær Elisabeth Rasmusson er den som hyppigst fronter bistand i norske medier, men er fullstendig taus om funksjonshindra når hun får spørsmål.

Gjennom flere år besøkte jeg flere titalls av Flyktningrådets (nå Flyktninghjelpens) prosjekter. Det har resultert i mer enn 70 positive artikler om arbeidet deres. Men først i ettertid, etter å ha fått en funksjonshindra person i nærmeste familie, fikk jeg øynene opp for dette perspektivet. Dermed kunne jeg i etterpåklokskap se at mange av prosjektene slett ikke var i tråd med Stortingets forutsetninger fra 1999. 

Dette skyldes ikke manglende engasjement eller integritet hos feltarbeiderne, de manglet rett og slett det perspektivet jeg selv manglet. Jobben de gjorde var imponerende. Om de hadde blitt instruert om hvordan prosjektene skulle inkludere funksjonshindra, ville de åpenbart ha gjort en jobb som også kunne tilfredsstille denne delen av befolkningen.

 

Underlig fra UD og NORAD

I lang tid ville heller ikke UD og NORAD uttale seg om funksjonshindra i norsk bistand. Svaret de omsider ga, i nær likelydende brev, gir grunn til uro. De slår fast at funksjonshindra skal inkluderes. Men de erkjenner også at bevisstheten kan være så som så. De forutsetter at boistandsorganisasjonene følger reglene, men de vil ikke kontrollere om så skjer.

Derimot oppfordrer de funksjonshindras egen bistandsorganisasjon Atlasalliansen om å ta grep overfor de øvrige organisasjonene gjennom fellesplattformen Bistandstorget.

En humanitær organisasjon skal altså sikre at andre organisasjoner følger Stortingets retningslinjer for bistand. Dette er en helt uvanlig tanke, som etterlater inntrykk av at UD og NORAD selv ikke kjenner det demokratiske system som norsk bistandspolitikk sorterer under. Atlasalliansen har hverken ressurser, mandat eller andre forutsetninger som skal til for å sikre at norsk bistander i tråd med politiske vedtak. Dette er en mer naturlig oppgave for Riksrevisjonen eller et annet myndighetsorgan.

Ettersom det er lite kompetanse på dette feltet, samtidig som det er avgjørende for funksjonshindras overlevelse og samfunnsdeltakelse, er min anbefaling at dette blir tema for en stortingshøring. Det kan hindre tilsvarendebistandssvikt i framtida.

 

Bekymringsfullt

Et munnhell i norsk bistandspolitikk, når den kritiseres for at bistand går til korrupte land, er nettopp at bistand gjennom NGOene går rett til befolkningen. Når regjeringa ikke vil kontrollere om midler brukes diskriminerende, kan vi da være sikre på at andre sider av bistanden er i orden?

Både Flyktninghjelpen og andre har jo opplevd misbruk av midler, feilprosjektering, korrupsjon og sågar at nødhjelp er byttet mot sex. Jeg har vært på skolers feståpning ett år, som neste år har vært en svinesti, eller kornsilo. I Mikrokreditt har jeg sett korrupsjon, slektninger av forvalterne har fått lån som skulle gått til den ikkepriviligerte del av befolkningen. Jeg har sett husprosjekter, som ingen i området har villet flytte inn i. Sågar kollektiv avstraffelse av lokale arbeidere, som ble forbudt i Norge på 1700-tallet, og er forbudt i ILO-konvensjoner som Norge har sluttet seg til, har jeg opplevd i norsk bistand.

Heldigvis er dette trolig marginalt, men fins det systemer som kvalitetssikrer mot slikt, og hvordan er rapporteringen og til hvem? UDs og NORADs likegyldighet i forhold til funksjonshindra gir grunn til bekymring også på andre områder.

Jeg vet ingenting om omfanget av slikt. Det jeg vet, er at min familie vil gi et stort beløp til årets aksjon, hvis Flyktninghjelpen kan forsikre meg om at de ikke stenger ute funksjonshindra, og viser hvordan tilretteleggingen foregår.

 

***

NORAD; spørsmål - svar - kommentar

Stigmavakta har stilt Bistandsdepartementet og NORAD spørsmål om funksjonshindra. Nær likelydende svar gir grunn til bekymring.

 

1. Skal funksjonshindrede inkluderes i norske NGOers prosjekter (skole, shelter, mikrokreditt, helse, osv, osv.).

NORADS svar:

Vi forutsetter at norske organisasjoners bistandsprosjekter som får støtte fra UD og Norad er inkluderende og ikke-diskriminerende med hensyn til målgrupper. Bevissthetsnivået hos ulike organisasjoner er likevel trolig noe varierende når det gjelder å inkludere funksjonshemmede. Vi har i dialogen med Atlasalliansen, oppfordret til at de kan ta en rolle i å bistå og støtte også andre bistandsorganisasjoner som ikke har et spesielt fokus på funksjonshemmede, i hvordan de kan sørge for at programmer tilrettelegges for funksjonshemmede.

Kommentar:

NORAD avslører her at de er vel kjent med reglene som gjelder, men at de samtidig aksepterer at bevissthetsnivået hos NGOene er varierende. I stedet for selv å stille kontrollspørsmål, innenfor sitt eget ansvarsområde, sparker de ballen over til Atlasalliansen, en bistandsorganisasjon blant mange. Innenfor bruk av bistandsmidler er det lite tilfredsstillende å basere seg på at organisasjonene åpner dialog med hverandre. Det er NORADs og Departemnentets egen oppgave å påse at norsk bistand følger de retningslinjer som Stortinget har bestemt, retningslinjer som siden er blitt anvist standard både i FN ogVerdensbanken.

 

2. Norge er historisk bygd av de sprekeste for de spreke, uten tanke for de som ikke passer A4. Hvordan påser du at ikke samme feil gjøres i våre bistandsland, som det i en uoverskuelig framtid vil koste uhorvelig mye å rette opp?

NORADs svar:

Norges samarbeidsland er suverene stater som naturligvis selv har et ansvar for egen utvikling og egne borgeres velferd. Vi prøver å støtte opp om utviklingsprosesser og bidra til økonomisk og sosial utvikling. Vår støtte til Atlasalliansens medlemsorganisasjoner er et bidrag til at funksjonshemmedes organisasjoner får styrke og stemme til å fremme funksjonshemmedes kår og rettigheter i egne land.

Kommentar:

Dettehandler ikke om hvorvidt stater er suverene eller ikke. Reglene for norsk og internasjonal bistand ligger fast. Disse reglene må suverene stater underkaste seg om de vil ha bistand fra det internasjonale samfunn. Brudd på reglene skal ikke kunne bortforklares med staters suverenitet. Giverlandene kan suverent bestemme at bistand ikke skal diskriminere på bakgrunn av kjønn, etnisitet eller funksjonsnivå. Dette er også en plikt i forhold til både norsk og internasjonalt regelverk.

Flere bistandsland, som Afghanistan, har helt uakseptable holdninger og rettsregler om jenter og barn. Norsk bistand aksepterer ikke diskriminering av kvinner. Da er det underlig at både Bistandsdepartementet og NORAD bruker suverenitet som argument når jeg, og mange med meg, ikke aksepterer diskriminering av funksjonshindra.

Atlasalliansen har ikke ansvar for annet enn sine egne prosjekter. Manglende utvikling fior funksjonshindra skyldes mest at de er utestengt fra ordinær bistand. Atlasalliansen driver dessuten bare iet fåtall av våre bistandsland. her er det ikke snakk om oppfordring til den ene eller annen bistandsorganisasjon, men kontroll av at reglene følges. Og dette er NORADs og departementets oppgave.

Forøvrig har så vidt meg bekjent ingen mottakerland reservert seg mot at deres funksjonshindra innbyggere skal inkluderes i bistandsprosjektene. Og om noen skulle ytre ønske om å få lov til å diskriminere deler av sin befolkning, er det giverens suverene rett til å stille ikkediskriminerende betingelser for gaven.

 

3. Hvordan vil du kontrollere at universell utforming (både teknisk og innholdmessig) skal være den rådende norm for statsstøttede NGO-prosjekter og tostatlige prosjekter? (Eks; Norge støtter vannkraftutbygging, som gir en lang rekke arbeidsplasser som også funksjonshindrede kunne arbeide med (f.eks. dataovervåking av ulike prosesser, o.l.)

NORADs svar:

Å stille krav om at alt skal være tilrettelagt for alt og alle i alle sammenhenger, er vanskelig å gjennomføre i praksis, særlig i fattige land som kanskje mangler den mest elementære infrastruktur. Det er likevel trolig et potensial for å bli enda bedre på å tilrettelegge for flest mulig ulike målgrupper. I Kroatia støtter Norge for eksempel et minesenter (som blant annet jobber med minekart for rydding av miner) der det legges vekt på å rekruttere ofre for miner som ansatte.

Kommentar:

Første setning viser at NORAD ikke har tatt alvoret inn over seg. Selv om det infrastruktur mangler, er det ingen grunn til å fire på kravene til universell utforming. Skulle vi følge NORADs tanke, skal man altså tillate mangelfull tilrettelegging i påvente av infrastruktur, som ikke betyr annet enn at den dagen infrastrukturen er på plass, så må det til kostbare ombygginger for at funksjonshindra skal kunne nyte godt av både prosjektet og infrastrukturen. Universell utforming/tilrettelegging skaper bevisthet i mottakerlandene om at funksjonshindra skal være en del av et aktivt samfunn. Det gjøres ved å bygge et samfunn for alle, steg for steg. En tilrettelagt skole kan benyttes av alle, selv om manglende infrastruktur midlertid skulle utestenge funksjonshindra elever.

Forøvrig kan det tenkes måter å komme rundt manglende infrastruktur. Der det ikke finnes farbar skolevei, kan man tenke seg et internat for funksjonshindra elever.

Alt dette skaper bevissthet rundt funksjonshindra mennesker i mottakerlandene.

 

4. Siden sist har jeg undersøkt med feltarbeidere i flere NGOer. De har ikke funksjonshindrede på dagsorden i sine prosjekter. Hvorfor blir det ikke stilt spørsmål, til alle prosjekter, hvordan de sikrer lik tilgang for alle, uavhengig av rase, religion, kjønn og funksjonalitet?

NORADs svar:

Som nevnt forutsetter vi at prosjekter som får støtte er inkluderende og ikke -diskriminerende. For øvrig støtter vi prosjekter der organisasjonene selv er ansvarlig for gjennomføringen av aktivitetene. Vi har ingen mulighet til å detaljstyre disse fra departementets side. Men det er sikkert velkomment med forslag til hvordan man kan tilrettelegge bedre for at funksjonshemmede kan inkluderes på en kostnadseffektiv og praktisk gjennomførbar måte. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Bistandstorget med tanke på å lage kurs for norske organisasjoner om dette. Bistandstorget er et nettverk som bistår norske bistandsorganisasjoner med faglig påfyll og kompetansehevingstiltak.

Kommentar:

Dette blir ren ansvarsfraskriving. Det holder ikke å fordele flere milliarder kroner hvert år og forutsette at organisasjonene følger reglene. Jeg har erfart at Flyktninghjelpen ikke følger reglene. Når en av våre dyktigste organisasjoner ikke følger reglene, frykter jeg i likhet med NORAD at det kanværedårlig stelt også i andre organisasjoner.

Her er det ikke snakk om detaljstyring, men at NORAD og departementet innskjerper denne plikten overfor NGOene. Det ville blitt opprør hvis man stilltiende bivånet diskriminering av kvinner i norsk bistand. Da er det uhørt at man ikke foretar seg noe når man kjenner til diskriminering av funksjonshindra kvinner (samt funksjonshindra menn og barn)

I evalueringsopplegget for norsk bistand ikke er tatt med spørsmål om tilrettelegging for funksjonshindra. Det er heller ikke nevnt spesielt i søkeprosedyren. Der er et stedd å starte; simpelthen ved å innføre slike kriteerier;

  • Før prosjektstøtte gis, må søkeren redegjøre for hvordan prosjektet er tenkt tilrettelagt for funksjonshindra.
  • I sluttrapporten bør det likeså være et standardspørsmål om hvordan tilretteleggingen er gjennomført, og om den lykkes.

Dette er dessuten i tråd med de signalene NORAD mottok fra flere partiers politiske, samt bistandsminister Erik Solheim, under resultakonferansen i Oslo konserthus november 2008.

 

***

 

Varsling om misbruk av bistandsmidler

 

Stigmavakta har sendt følgende varslingsbrev til Utenrikskomiteen, Bistandsministeren, NORAD og Riksrevisjonen:

 

Stigmavakta

Elliingsrudlia 27

1400 Ski

www.stigmavakta.no

Ski, 04.10.2010

 

Skjermbrev til;

Utenrikskomiteen

Bistandsminister Erik Solheim

NORAD

Riksrevisjonen

Gjenpart

Flyktninghjelpen

Bistandstorget

 

Varslingsbrev ;

Humanitære organisasjoner bryter Stortingets forutsetning for bistand. Bistandsdepartementet og NORAD erkjenner problemet, men vil ikke skjerpe kontrollen.

Stigmavakta har flere oppgaver, blant annet å varsle ansvarlige organer når vi oppdager systemsvikt.

Denne gangen gjelder det bruk av bistand i strid med regelverket. Jeg har redegjort for saken i en artikkel på stigmavakta.no, se;

http://stigmavakta.no/hXGXBUw7jM0z.6.idium

Her er også gjengitt spørsmål til og svar fra NORAD, med kommentar til hvert enkelt punkt.

Av bistandsbudsjettets 27 milliarder kroner, går cirka 16 milliarder til ulike nasjonale og internasjonale bistandsorganisasjoner (NGOer) og multilaterale organisasjoner av type FN og andre. Dette er summer som på få år kan gjøre en forskjell for flyktninger og fattige i store deler av den konfliktfylte verden. Like viktige er det at rett bruk vil motivere andre organisasjoner og stater tilå se til de norske modellene for utvikling. Motsatt kan misbruk gi tilsvarende negativ påvirkning.

 

Diskriminerende bistand

Manglende tilrettelegging (universell utforming) av prosjekter og deres innhold, diskriminer funksjonshindra fra den utvikling som kommer den øvrige befolkning til del. Det betyr at mange ange blir passivisert i samfunnet. I stedet for aktive deltakere og bidragsytere, blir de en byrde for familie og samfunn.Tilrettelegging for funksjonshindra ekskludere ingen, inkluderer de fleste, og ble ehandlingen av stortingsmedling 8-1998-99. Reglene ble presisert i UDs rundskriv av 8. november 1999. Etterhvert har lignende regler kommet inn iVerdensbanken. FN har også tatt tilsvarende inn i onvensjonen for funksjonshindra, som Norge har sluttetr seg til. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som Stortinget vedtok i 2008, med virkning fra 1. januar 2008, underbygger bevisstheten om at funksjonshindra skal være inkludert, ikke bortstuet, i samfunnet. Denne muligheten har også funksjonshindra i u-land rett til.

I dag finnes knapt politikere som ikke vil erkjenne at vårt eget samfunn er feilbygd med tanke på funkshjonshindras rett til uavhengig liv. Praktisk kunnskap om dette er mangelvare i det norske samfunn, hvor NGOene rekrutterer sine medarbeidere. Det er derfor et overordnet lederansvar i disse organisasjonene å påse at de og deres ansatte etterlever Stortingets regler.

Fortsatt er det flere organisasjoner som ikke har tatt reglene inn over seg. Bistandsdepartementet og NORAD er klar over mangelen, men vil ikke innskjerpe dette overfor organisasjonene. jeg mener at to enkle grep kan få bukt med problemet. Begge handler om bevisstgjøring:

1. Før et prosjekt får støtte, bør søkeren redegjøre for hvordan prosjektet er tilrettelagt for prioriterte grupper (som funksjonshindra, kvinner og barn).

2. Sluttrapporten fra organisasjonene bør besvare spørsmål om tilrettelegging.

Disse spørsmålene er fraværende i NORADs premisser for støtte og evaluering. Slik sett har ikke NORAD tatt inn over seg signalene fra Erik Solheim og fire stortingsrepresentanter under resultatkonferansen i Oslo konserthus i november 2008.

 

Flyktninghjelpen ...

... er en de viktigste NGOene her til lands og en viktig premissleverandør for norsk bistandspolitikk. De befester sin posisjon ved å velge tunge politikere i styret, og de har ansatt tunge politikere i ledende stillinger over flere år. Når en slik organisasjon har brutt Stortingets og skiftende regjeringers regler for bistand, tror jeg det samme kan være tilfelle også i andre organisasjoner.

For de flestes vedkommende er bruddene trolig gjort i uforstand. Hva Flyktninghjelpen angår, ble de varslet i 2004. Da jeg oppdaget dette, tok jeg opp foholdet internt og trodde atforholdene ble rettet. I januar 2005 fulgte jeg opp med spørsmål til generalsekretæren om man hadde justert sine prosjekter i forhold til stortingets forutsetning. Han svarte ikke. Et par ganger i året har jeg spurt under skiftende generalsekretærer, uten å få svar.

I 2006 varslet jeg bla. Regjeringen og NORAD om dette, jfr

http://uter.idium.no/tema6650.tmp/hXGXBn2tDI5H.6.idium

(Varslingsbrevet ligger under artikkelen)

Jeg håpet at manglende svar gjalt motvilje mot meg som person, og at man i det stille hadde justert kursen. Det håpet brast da jeg i fjor snakket med flere av Flyktninghjelpens feltarbeidere, som ikke hadde hørt et ord om at deres prosjekter skulle tilrettelegges for funksjonshindra. Derfor har jeg ved flere tilfeller etter det tatt opp forholdet med generalsekretær Elisabeth Rasmusson, uten å få svar.

Derfor varsles nå deres formelt om at norsk bistand med stor sannsynlighet blir utført på en måte som diskriminerer funksjonshindra innbyggere i våre samarbeidsland.

 

Tiltak

NORAD og Bistandsdepartementet har svart meg at de ikke vil eller kan kontrollere om bistandsmidlene blir brukt i henhold til regelverket. Det mener jeg tvertimot er deres plikt. Flere afrikanske land har etter forholdene kommet langt i å inkludere funksjonshindra i arbeidslivet og samfunnet forøvrig. Samtidig produserer fattigdom og konflikt funksjonshindra langt utover det som følger av fødselsraten. Da blir det ille at norske myndigheter og NGOer skal opptre på en måte som sementerer fordommer.

Når diskrimineringen virker så fastgrodd at de ansvarlige ikke vil ta grep, er det mitt håp at Stortinget selv tar ansvar. Jeg vil anbefale følgende:

1. Stortinget gjennomfører en interpellasjonsdebatt, eller aller helst en høring, om funksjonshindra i norsk bistand.

2. Pålegger Regjeringen kontrollansvar i forhold til bruk av bistandsmidler.

3. Overfor Regjeringen foreslår jeg at man i tildelingsreglementet innenfører som standard pro9sedyre at NGOene må redegjøre for tilrettelegging av sine prosjektr i forhold til prioriterte grupper, og at dette følges opp i etterrapportene.

 

TV-aksjonen

I år er Flyktninghjelpen tildelt årets TV-aksjon, som utløser en multimilliongave fra Regjeringen. Jeg støtter en slik gave, men det vil være ufølsomt å gi den vilkårsløst til en organisasjon som med overlegg har brutt Stortingets regler i flere år.jeg mener at både Stortinget og Regjeringen må presisere at gaven skal benyttes på en ikke-diskriminerende måte.

NRK har ingen slike forutsetninger i sitt tildelingsreglement. De har imidlertid varslet at de i høst skal se på reglementet. Tiden vil vise hvilke utslag dette får i høve til seinere tildelinger.

 

Personlig

Som for de fleste engasjerte mennesker er det også i mitt tilfelle personlige opplevelser som utløser et engasjement. Min kone brakk nakken i 1987. Velferdsstaten kunne tilby institusjon og noen få år å leve. I stedet ble hun med i et prosjekt, som ikke bare fikk henne opp i sittende stilling, men som initierteprøveordninger med personlig assistanse BPA, lovendringer mv. I dag leder hun en virksomhet, som hun har vært med på å bygge opp, fra hun og fire andre funksjonshindra spleisa på ei brukt kopimaskin til dagens arbeidsstokk på nær 5000 ansatte.

Jeg blir engasjert når jeg vet at funksjonshindra i våre bistandsland kan oppnå et uavhengig liv, ved simpelthen å nyte godt av mikrokreditt og andre tiltak som vi i disse dager fordeler til fattige verden over.

Med hilsen

 

Terje Marøy (sign)

Daglig leder Stigmavakta

Ansvarlig redaktør stigmavakta.no

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no