...

 

MANGLENDE OPPFØLGING: «Det er vemodig å tenke på at de samme som sendte oss ut i krig, lot være å ta vare på mine venner da de kom tilbake til Norge», skriver artikkelforfatter Gjermund Hagesæter. Bildet viser en norsk soldat på en vaktpost i Sør-Libanon i 1978. Foto: Gustav Jensen / Forsvaret / NTB Scanpix

«Det er vemodig å tenke på at de samme som sendte oss ut i krig, lot være å ta vare på mine venner da de kom tilbake til Norge», skriver artikkelforfatter Gjermund Hagesæter. Bildet viser en norsk soldat på en vaktpost i Sør-Libanon i 1978. Foto: Gustav Jensen / Forsvaret / NTB Scanpix

 

"MANGE AV MINE MEDSOLDATER LEVER IKKE I DAG"

Av stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter (FrP)

Jeg var 19 år og lagfører. På oppdrag fra det norske storting og regjering skjøt jeg og mine soldater med intensjon om å drepe. 30 år senere fikk jeg beskjed om at vi dessverre hadde lyktes.

 ARTIKKELFORFATTER: Gjermund Hagesæter.

 

 

Året var 1980 og stedet var Libanon. Som en del av et FN-oppdrag skulle vi bidra til å holde PLO og SLA-militsen fra hverandre. Det var mørkt og en av våre observasjonsposter hadde sett bevegelse hos palestinerne. To patruljer rykket ut, jeg ledet den ene. Vi tok oss frem mot fienden og fikk plutselig visuell kontakt. Jeg ropte at vi er FN-soldater og ba dem om å kaste våpnene. De begynte å skyte.

"Jeg ropte at vi er FN-soldater og ba dem om å kaste våpnene. De begynte å skyte."

 

Som lagfører er det min jobb å forsvare mine soldater. I utgangspunktet skal jeg klarere bruk av dødelig respons med mine overordnede. Det var ingen tid. Det var dem eller oss. I en slik situasjon resonnerer man ikke, man handler på instinkt. Man gjør det man er trent til å gjøre. Jeg ga kommando til mine soldater; skyt for å drepe.

Kampene varte i 75 minutter. Vi hadde lite ammunisjon og måtte tenke taktisk. Kulene sto i bakken rundt oss. En soldat lå urørlig på bakken. Han er død, tenkte jeg - uten noen form for sorg, smerte eller panikk. Adrenalinet pumpet. Sorg og savn eksisterer ikke i kamp. Det får komme senere. Vi skjøt igjen og igjen. Sporlys på hvert femte skudd. Vi lå stille, lyttet. Nye salver fra fienden. Tiden sto stille. Jeg brukte 60 skudd. Våre AG 3 mot fiendens kalasjnikov. Det ble stille fra fienden.

Vi rykket frem, og overrumplet fienden. De var tre stykker igjen, noen hadde muligens stukket av. To var skadet, og ble fraktet med ambulanse tilbake til palestinerne. Jeg og mine soldater har siden den gang trodd at det gikk bra med fienden. I vår fikk jeg beskjed av ambulansesjåføren om at jeg og mine menn hadde tatt liv. Det er tungt å tenke på.

"I vår fikk jeg beskjed av ambulansesjåføren om at jeg og mine menn hadde tatt liv. Det er tungt å tenke på."

For soldater handler det aldri om politikk. Det handler ikke om hvilken side vi støttet i konflikten. En soldats liv baserer seg på ordre. Ordre som er gitt fra demokratiet i form av storting og regjering. Norsk debatt innehar en retorikk som gjør at soldatene føler seg mistenkeliggjort når de kommer hjem. Det er selvsagt legitimt å være mot norsk krigføring i Afghanistan og andre steder. Det er imidlertid feil, og totalt skivebom, dersom soldatene får skylden. Den skal vi politikere ha.

Jeg har blitt sendt i krig som ung gutt. Nå har jeg selv, som stortingsrepresentant, ansvar for at norske gutter og jenter sendes i krig. Det er et ansvar jeg ikke tar lett på, av mange grunner. For det første vet jeg litt om hva jeg er med på å sende soldater til. Jeg vet hva krig er. For det andre vet jeg altfor godt hva som venter dem, eller ikke venter, når de kommer hjem.

Mange av mine medsoldater lever ikke i dag. Skylden, inntrykkene og problemer med å komme tilbake til et normalt liv i Norge ble for mange for tungt. Det er vemodig å tenke på at de samme som sendte oss ut i krig, lot være å ta vare på mine venner da de kom tilbake til Norge. Soldater sendes ut på vegne av det norske folk. Da fortjener de å bli tatt vare på når de blir veteraner.

Over 200 veteraner har valgt å avslutte sine liv. I tillegg er det et langt større antall som sliter med psykiske lidelser og traumer. Den manglende oppfølgingen og respekten overfor landets veteraner er en skamplett for det norske samfunnet.

Som lagfører hadde jeg ansvar for mine soldater i strid. Som stortingsrepresentant har jeg ansvaret for våre soldater, også etter at de har kommet hjem. Jeg vil sørge for bedre oppfølging og tilrettelegging etter hjemkomst. Jeg vil sørge for at veterantilbudene styrkes, ikke svekkes. Det handler om en nasjons verdighet.

"Som lagfører hadde jeg ansvar for mine soldater i strid. Som stortingsrepresentant har jeg ansvaret for våre soldater, også etter at de har kommet hjem."

Jeg kommer alltid til å være engasjert i forsvarspolitikk generelt, og situasjonen for veteraner spesielt. Det er enkelte vonde minner som ikke kan vaskes ut. De gode minnene om kameratskap, lojalitet og vennskap er imidlertid sterkere. Heldigvis. Kamerater svikter ikke hverandre. En gang soldat, alltid soldat.

***

EPILOG

Gjermund Hagesæther og jeg står hverandre fjernt i politikken. Han er profilert FrPer på Stortinget. Jeg er velger med preferanser et sted mellom Rødt og SV. Om jeg hadde sittet på Stortinget ville vi stemt motsatt om krigene på Balkan og Afghanistan. Vi hadde trolig stemt sammen om FN-operasjonene.

Jeg var selv i forsvaret på den tiden da han måtte gripe til våpen for å løse Regjeringens og Stortingets oppdrag. Derfor både kjente jeg til operasjonene og kjente mange av dem som deltok.

I samme øyeblikk som Stortinget vedtar krig, vet vi dette:

Noen av våre egne vil dø eller bli psykisk eller skadet. Noen fra de andre parter vil bli drept og skadet av oss, også sivile - som det er tyngst å tenke på i ettertid. Det eneste vi ikke vet, er tid og sted.

Selv om de skadde er i mindretall, er det mye mer sannsynlig at noen sliter enn at ingen skulle gjøre det. Det har vært vondt å se vilkårligheten i måten veteranene har blitt behandlet på. Fortsatt settes det opp uforståelige byråktratiske labyrinter som gir ulik oppfølgning. Og vi gjør det med viten og vilje. Allerede for 60-70 år siden fikk vi kunnskap som skulle avverget nye feil i veteranbehandlingen. Libanon-perioden oppfrisket vår viten om krigstraumer, som burde hindret nye statlige overgrep mot afghanistan-veteraner.

Noen gjør de ubehagelige jobbene som myndighetene beslutter skal gjennomføres. Da er det også vi - samfunnet - som bør bøte på skadene. Det er etterhvert mange som har betalt en høy pris for andre folkeslags fred.

Selv sendte jeg folk hjem i vanære. Mental kollaps uttrykt gjennom uakseptable handlinger ble håndtert disiplinært i stedet for medisinsk. Slik førte forsvaret skam til skade for mange, motbakken kunne bli ekstra bratt. Jeg har i et kvart århundre kritisert det som skjedde, men byråkratiet kan være både likegyldig og nådeløst.

En del spørsmål er også for viktige til at partipolitiske skiller skal sperre. Jeg stoler på FrP i kampen for veteraners verdighet, men er mer usikker på mine egne politiske venner. Slik bør det ikke være. Det koster så lite for oss mange å gi verdige levekår til disse få.

Terje Marøy

Veteran, fhv fallskjermjeger, major

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no